lørdag 1. februar 2014

Ferdaminne fra Danmark, del 2: Vi bor i en skrekkfilm

Etter en lang og innholdsrik skoledag dro de spente elevene våre hjem med vertselevene sine, hvert til sitt. Våre danske kolleger skulle ha informasjonsmøter for foreldre om kvelden, og tilbød oss å bli på skolen sammen med dem. Det var hyggelig, men vi hadde vært på reisefot siden klokka fem om morgenen, og tenkte at det var like greit å installere oss der vi skulle bo, slappe av litt og kanskje finne et sted å spise etter hvert.

Egentlig skulle vi bo i sentrum av Roskilde, men ettersom det var fullt i samtlige herberger, hadde vi blitt booka inn på noe som ble omtalt som en enkel bed & breakfast litt utenfor sentrum. Vi fikk tilsendt lenke til stedet på forhånd, og tenkte at joda, dette ser trivelig og greit ut. Enkel, landlig sjarm. Dette blir bra. Lite visste vi at vi nettopp hadde blitt casta i en skummel film.

Danmark er et lite land med kort vei til alt, det er noe alle nordmenn vet. Men da vi satt i bilen til vår danske kollega og det var flere kilometer siden vi hadde sett hus eller gatebelysning, begynte vi å stusse litt på beliggenheten til dette stedet. Det gjorde kollegaen også, men ifølge adressen var vi på rett vei. Videre bar det, på en landevei som snirkla seg forbi øde åkre og bladløse trær.

Lite er så mørkt som en nordisk januarkveld uten snø og belysning (eller bebyggelse i det hele tatt). Mens vi kjørte stadig lenger ut i det store intet kunne vår danske kollega fortelle oss at stedet vi skulle bo på hadde vært sosialistisk internatskole og kurssted for noen årtier siden, men at det gikk konkurs. Artig, tenkte vi. 


Avkjøringa fra hovedveien landeveien dukka opp så plutselig at vi holdt på å kjøre rett forbi, men omsider var vi der. Billysene sveipa over en håndfull mer eller mindre figurative skulpturer (heldigvis ingen weeping angels, så vidt jeg kunne se) blant nakne trær på vei opp til to gigantiske murbygninger. Begge de ruvende bygningene var påfallende mørke, og det var verken skilt eller ringeklokker på noen av de til sammen seks inngangsdørene.

Kunne dette virkelig være riktig sted? Kollegaen gikk ut av bilen for å ringe noen og sjekke, og plutselig dukka det opp ei dame. Fra vår plass i baksetet så det ut som hun kom rett ut av skogen.

– Jada, her er det, smilte den plutselige dama. Det var bare å bli med. Og mens baklysene på skyssbilen forsvant mellom trærne, gikk vi inn i den ene av de seks dørene og tok fatt på de til sammen 104 steintrappetrinnene opp til øverste etasje (jeg telte dem senere). Riktignok fantes det en gitterheis i oppgangen, men den hadde nok ikke virka på lenge – tatt i betraktning av at heisdøra i første etasje var dekka over med et stort maleri som så ut til å ha hengt der en stund.

I toppen av trappeoppgangen. Sparsomt belyst. 
Vel oppe i etasjen vår kunne vi ha skua ut over halve Sjælland – i hvert fall hvis det hadde vært lyst, og den øverste etasjen hadde hatt noe annet enn skråstilte takvinduer som regnet piska beinhardt på.

Vår vertinne viste oss det lille kjøkkenet og tok oss med på en vandring gjennom de lange korridorene for å peke ut toalettene (til venstre, ved siden av kjøkkenet), baderommene (helt i den ene enden av bygningen, rett ved loftstrappa), dagligstua (helt i den andre enden av korridorene) og rommene våre (ved siden av dagligstua). Lysbryterne fant vi aldri riktig ut av. 



På vei fra rommet mitt til do. Eller badet. Eller kjøkkenet.
Det var ikke så lett å vite. 
Omvisninga vår endte opp på det lille kjøkkenet igjen. Det var tid for oppsummering.  
– Morgenmad er inkludert, og den er her, sa vår vertinne, og pekte på en halvfull pose med ferdig oppskåret brød på kjøkkenbenken.
– Og hvis strømmen går igjen, eller noe annet skjer (SIC!), kan dere prøve å ringe meg på dette nummeret. Og så forsvant hun også. Ut døra og borte vekk.

Kollega Åse og jeg var alene tilbake i den store murbygningen, påfallende langt ute på landsbygda i Danmark.Her kunne vi satt oss ende ned for å vente på den skumle musikken og vårt uunngåelige endelikt, men vi var skikkelig, skikkelig sultne. Tullete å gå i døden på tom mage, tenkte vi. Og etter litt leting fant Åse popcorn i et skap. Vi spiste brødskiver og popcorn i dagligstua (den som lå helt i enden av korridoren) mens vi fniste nervøst og trakk pleddene (to hver!) tettere rundt oss. Når vi pusta dypt ut, kom det frostrøyk.

– Åse, pep jeg. 
– Åse, vi har sett nok skumle filmer til å vite hvordan dette ender, ikke sant?
– Mhm, nikka Åse kort. Hun underviser i film. 
Til sammen hadde vi tilstrekkelig kompetanse til å fastslå, med solid faglig grunnlag, at vi befant oss midt i en krysning mellom The Shining og Riget, med en dæsj nordic noir.


Selvportrett med pledd og skummel korridor. 

Heldigvis hadde vi internett. Vår venn i nøden, vårt signal til omverdenen. Jeg brukte nettet for å finne ut om det var noen butikker eller noe annet som kunne minne om sivilisasjon i nærheten av oss. Det bekrefta hva jeg allerede mistenkte: Vår nærmeste nabo var den vi kjørte forbi på veien, nemlig noen enda større murbygninger et par kilometer unna. Psykiatrisk Center Sct. Hans var det, og bidro ikke betraktelig til vår sinnsro akkurat da (annet enn vissheten om at det sannsynligvis befant seg fagfolk der som etter hvert kunne behandle traumene våre).


For øvrig var det ikke mye sympati å møte på den delen av internettet som heter Facebook. Nødropet vårt resulterte i en mengde råd om å gjennomsøke bygningen hver for oss, hint om Kim Bodnia som nattevakt og beskjed om at det ikke var annet å vente når man overlater planlegginga til Lars Von Trier. Vi følte oss ikke helt tatt på alvor, for å si det sånn. 


I korridoren hang et bilde tatt i dagslys, om sommeren. Det er sikkert pent.
Trekk fra alt som kan minne om lys og løv på trærne, legg til vind og regnvær, så får du vår opplevelse.
Vinduet til rommet mitt ser du øverst, på det røde taket, til høyre for midtpartiet.

Til vår store forbløffelse overlevde vi den første natta, og grytidig neste morgen ble vi henta av en annen dansk kollega. Det var fremdeles mørkt (både ute og inne) da vi satt oss inn i bilen hans og fortalte hvordan vi hadde tilbragt natta i noe som mest av alt kunne minne om en dogmeskrekkfilm. Hans respons:
– Nåh, men så var jo også dette et tuberkulosesanatorium i gamle dager.
Visste vi det ikke. Stakkars tuberkuløse krek.

Det er rart med dagslys og skolehverdag – da virker ingenting skummelt eller kjipt. Vi hadde vi i hvert fall vett nok til å bunkre opp store mengder mat, drikke, godteri og snacks før vi ble kjørt tilbake, og vi inntok dermed sanatoriet med nye krefter og en god porsjon fandenivoldskhet. Dessuten hadde det blitt såpass varmt innendørs at Åse omsider kasta ytterjakka.

Sett i bagspejlet (som de sier lokalt) var det nok allikevel ikke noe sjakktrekk å zappe innom The Walking Dead på TV, særlig ikke fordi sånne gamle, store bygninger lager veldig mange rare lyder. Da jeg la meg om kvelden var det allikevel det elektriske anlegget jeg frykta mest.


Det eneste støpselet på rommet mitt. Jeg vet ikke helt hva som hang sammen med hva. 

Først på fredag (den femte dagen) så vi omsider stedet i dagslys. Før den tid var det noen av oss som ymta frampå om at stedet kanskje ikke eksisterer i dagslys (det ville jo vært typisk, sånn skrekkfilmmessig, det vet jo alle). Dette var imidlertid et kontroversielt utsagn som viste seg å være feil. Se bare her:

Dag fem (exhibit A): Kollega Åse ved inngangsdøra. 
Det viste seg at stedet også har en skulpturpark. Nok en ting som er tipptopp og superdupert i dagslys, men ikke så greit når man bare får glimt av skapningene i mørket, for eksempel ved at et billys bare såvidt sveiper over skapningene når man ankommer stedet. Men for all del, fint med kunst. Ikke skummelt i det hele tatt.

Kunst. Om det så er det siste du ser.

7 kommentarer:

Hege sa...

Skal dere ha litt spenning i neste runde også, så anbefales Skjoldnæsholm, - også litt utenfor Roskilde.

*Spleis med kollegaen.
*Betal mellomlegget, det bør ikke bli så stort.
*Rent a wreck
*Ta inn på slottet . via booking.com for lav pris
*Få en opplevelse for livet

http://livetleker.wordpress.com/2013/08/07/paying-guests-pa-skjoldenaesholm/

Hanne sa...

Jeg husker den bloggposten veldig godt, Hege, og kunne tenke meg å besøke det stedet en gang. Men litt av poenget med å være med elevene på utveksling er jo å være til stede - i nærheten - dersom noe skulle skje og en elev trenger oss fort, fort. Og derfor er sentral beliggenhet kanskje det aller viktigste. Så Skjoldnæsholm får vente til jeg reiser på privaten. ;)

Fran sa...

Å huttemegtu, den skrekkfilmen der hadde jeg ikke turt å se på. Turt? Tort? Tørt? Tørret? Hvordan bøyer man tør?

Hanne sa...

Fran:
å tore - tør - turte- har turt
eller
å tore - tør - torde - har tort

Så du hadde ikke turt å se på den, alternativt du hadde ikke tort det.
Jeg pleier å bygge verbet ut med å våge, for å slippe hele problematikken. ;)

Kirsten sa...

Fantastisk beskrivelse! Og jeg kjente meg så igjen! For en del år siden skulle vi på familietur til Skara, og jeg var tursjef, og hadde funnet et ypperlig overnattingssted i gangavstand til Skara sommarland - nemlig Stora Ekeberg:

http://sv.wikipedia.org/wiki/Stora_Ekebergs_sanatorium

Opplevelsen vår var omtrent som din. Vi overlevde den første natta - og dagen etter tok vi inn på hotel i Skara sentrum. Og jeg har fått forbud fra hele familien om i all fremtid å booke oss inn på et så nifst sted!

Hanne sa...

Kirsten:
Hoi, det finnes flere sånne i våre naboland! Godt det er noen som kjenner den opplevelsen. :D

Hanne sa...

Kirsten:
Hoi, det finnes flere sånne i våre naboland! Godt det er noen som kjenner den opplevelsen. :D