tirsdag 26. mars 2013

Det kunne hendt hvem som helst. For tenk.

Snøsmelting og den besnærende lukta av bar asfalt gjorde meg våryr. Etter å ha vralta møysommelig gjennom uker og måneder med hålkeføre, og såvidt unngått lårhalsbrudd hver eneste vinterdag, kunne jeg trampe lykkelig ut på hundetur med broddefrie boots – endelig, endelig!

I den aller første nedoverbakken, drøyt hundre meter fra huset, tryna jeg noe så aldeles royalt på all grusen som ligger strødd på asfalten, foretok en uelegant, glidende firepunktslanding og skrubba meg til blods både på hender og knær.

For mange år siden leste jeg en historie om en amerikansk soldat som lurte døden en rekke ganger i Vietnam-krigen, bare for å få vannplaning på bilen og dø på en ganske alminnelig highway etter ei knapp uke hjemme.

Jeg sier ikke at jeg sammenligner de to situasjonene. Det ville vært forferdelig ufint av meg å gjøre. Jeg sier bare at jeg helt hadde glemt den gamle historien, men at jeg plutselig kom til å tenke på den i dag.

2 kommentarer:

Fran sa...

Det ganglaget jeg har utviklet i vinter er antakelig en studie verdt. Jeg har gått mye, uten brodder, og ikke sklidd. Derfor er jeg nå meget bevisst de flekkene som ligger igjen, for nå skal jeg IKKE tryne. Jeg har nok mer erfaring enn deg = eldre. Lytt til erfarne gådamer: man må ikke bli overmodig for tidlig. Bruk påsken til å pleie dine sår.
Jeg skal trene opp sommerganglaget igjen. God påske!

Hanne sa...

Fran:
Ja, det var overmotet som tok meg (og begeistringen). Synet og lukta av bar asfalt gjorde meg uforsiktig. Selv om jeg absolutt er gammel nok til å vite bedre, for jeg har tross alt førti års kløneerfaring.