fredag 4. januar 2013

Fredagsdiktet: Når alle ord tier

Nå er det sannelig på tide å komme i gang med fredagsdiktet igjen. Jeg tilstår gjerne at jeg har tatt en temmelig lang pause, men det må være lov noen ganger, i hvert fall når man har holdt på en stund. Det aller første fredagsdiktet postet jeg 1.februar 2008, og det er snart fire år siden! Så gikk jeg rett og slett litt tom, og ettersom blogging skal være en lystbetont aktivitet for meg (ingen annonseinntekter her i gården), la jeg det på is. 

Men vips, så kommer trangen sakte, men sikkert tilbake. Jeg savner jo diktene. Jeg savner å lete, finne, samle og dele de kloke, fine ordene som andre så nennsomt har satt sammen så mye bedre enn jeg noensinne kan få til. 

Derfor: Nytt år, nye hverdager, nye fredagsdikt. 

Det første fredagsdiktet i 2013 deler jeg nettopp i takknemlighet over å ha hverdager å gå til, hverdager vi gjerne tar som en selvfølge. Jeg har visst lenge at jeg er glad i hverdager. Nå kjenner jeg stadig oftere på takknemligheten over den fantastiske luksusen de jevne hverdagene tilbyr. 

Det er mange som går inn i 2013 uten den (og har du ikke lest Anbjørgs kronikk ennå, er den vel verdt litt tid nå). 


Når alle ord tier

Når alle ord tier
og tennene fryser i hop,
du synes du har skår av
knust glass i munnen
da
står plutselig
et tre i døra
og hvisker grønt
med snø i baret

 (Hans Børli)


1 kommentar:

Merel sa...

Så bra med fredagsdikt igjen! Tusen takk!