torsdag 31. januar 2013

Kommunikasjon 1.0


God kommunikasjon er viktig i samlivet. Den bør ikke bare foregå via Facebook. Kan du tenke deg noe så trist? Av og til må man rett og slett logge av og finne tilbake til de gode, gamle formene. Det er nærere, mer personlig – ja, det har ganske enkelt en annen inderlighet enn dette iskalde internettet.

Heldigvis er Mannen og jeg eksperter på kommunikasjon (det har vi lov til å kalle oss, for tenk, når den ene er kommunikasjonsrådgiver og den andre underviser i det). Vi deler gjerne vår visdom.

fredag 25. januar 2013

Fredagsdiktet: Livet er smalt og højt




Livet er smalt og højt
En tændstik blusser op i verdensrummet
belyser kort et ansigt før den slukkes.
I mørket mødes hænder
berører kort hinanden før de stivner.
Ord sendes ud.
Nogle få når frem til et øre
huskes muligvis en tid.
Målt på langs er livet kort
men lodret målt uendeligt
en dirrende fiber i dødens muskel.
Kys med det samme
før kysset rammer et kranium.
Snart er du ingen
men nu har du læber og tændstikker.

(Benny Andersen)

onsdag 16. januar 2013

Snapshot (24)

Skjettensenteret i solnedgang. 

Når kuldegradene blir tosifra og hålka setter inn, tar det litt tid å bli klar for en tur med hunden. Det er et lite rituale. Ulltrøye, utebukse og raggiser. Lue, votter og skjerf som skal vikles. Dobbeltsjekke lomma, er det både godbiter og hundeposer der? Og krona på verket, eller snarere grunnmuren på den godt voksne turgåeren: Brodder. Jepp, vi er der. Jeg har splitternye brodder, og er ikke redd for å bruke dem (snarere livredd for å gå uten).

Hunden gladsvinser utålmodig, og jeg forklarer at hun må nok vente, for mennesker har ikke pels. Eller, altså. Jeg har i hvert fall ikke like praktfull hårvekst som en ekte finsk lapphund, en hund av den sorten som helst legger seg i trekken fra verandadøra for riktig å nyte kuldedraget. Noen reinsdyrgjeter har jeg aldri vært, men nå blir jeg til gjengjeld passet på som et reinsdyr. Selv på do.

Ut kommer vi oss omsider, til en verden som er frossen og stille. Joda, det er biler og fotgjengere der. Men selve naturen holder pusten og venter lydløst på varmere tider. Jeg trekker pusten, jeg som kan,  og kjenner kulda stikke i luftveiene. Og så går vi, hunden og jeg. Førstnevnte snuser og svinser fornøyd.

Det er jaggu viktig å være godt kledd, tenker jeg selvtilfreds, og vralter bortover stikkveien som en lett slagrammet Teletubby. Og møter de som er på vei hjem fra ungdomsskolen oppi lia her. Uten luer, med åpne jakker og Converse-sko på beina danser og skutter de hjemover, og slenger muntre heihei til lag-på-lag-damen og den svinsende hunden hennes. Og jeg får en sånn inderlig lyst til å be dem om å kle på seg, huske lue, være forsiktig på glatta så de ikke ramler og slår seg.

Jeg er den dama nå. Det er mange faser man skal gå gjennom.

lørdag 12. januar 2013

Fredagsdiktet: Angår det dej kanske

Fredagen kom og gikk mens jeg var opptatt med andre ting enn fredagsdikt: Jeg dro rett fra jobb til fredagspils med superdupre kolleger. Så innmari superdupert var det at jeg ikke kom meg hjem før nærmere midnatt, for vi hadde så mange interessante og morsomme ting å snakke om. Fremmedspråk, julebord, konserter og drømmepartnere. Integrering, hundedressur, zombier og ølsorter. Diktanalyse, popstjerner, religion, tilknytning og iPhone-apps. Og mye, mye mer. 

Vel hjemme fikk jeg en spennende ekstremsport-opplevelse, for hunden ville så veldigveldig innmarigjerne på tur. Tur! Riktignok hadde hun vært på tur med både Mannen og Storebror tidligere i kveld, men voff, liksom. 
Det var så glatt at jeg skled mye mer enn jeg gikk (det er et under at noen av oss har lårhalsen intakt fremdeles), og så kaldt at lufta beit mer enn valpen. Men jaggu var det fint å rusle småvralte rundt i nattestille, vinterkalde rekkehusgater sammen med ei lita hundejente. 
Noen kaller det mindfullness. Jeg kaller det hund.

Men la oss runde av småpratinga og komme til fredagsdiktet, bare ørlitegrann på etterskudd.

Angår det dej kanske

Angår det dej kanske
vad jag gör?
Och vad jag tänker?
Angår det mej kanske
vad du gör?
Och vad du tänker?
Angår vi varandra kanske?
Du och jag och alla vi
som råkar leva här
just nu
och som det hänger på 
hur det ska bli i världen
Angår vi varandra kanske?
Kanske det ja
Kanske          

(Ingrid Sjöstrand)

fredag 4. januar 2013

Fredagsdiktet: Når alle ord tier

Nå er det sannelig på tide å komme i gang med fredagsdiktet igjen. Jeg tilstår gjerne at jeg har tatt en temmelig lang pause, men det må være lov noen ganger, i hvert fall når man har holdt på en stund. Det aller første fredagsdiktet postet jeg 1.februar 2008, og det er snart fire år siden! Så gikk jeg rett og slett litt tom, og ettersom blogging skal være en lystbetont aktivitet for meg (ingen annonseinntekter her i gården), la jeg det på is. 

Men vips, så kommer trangen sakte, men sikkert tilbake. Jeg savner jo diktene. Jeg savner å lete, finne, samle og dele de kloke, fine ordene som andre så nennsomt har satt sammen så mye bedre enn jeg noensinne kan få til. 

Derfor: Nytt år, nye hverdager, nye fredagsdikt. 

Det første fredagsdiktet i 2013 deler jeg nettopp i takknemlighet over å ha hverdager å gå til, hverdager vi gjerne tar som en selvfølge. Jeg har visst lenge at jeg er glad i hverdager. Nå kjenner jeg stadig oftere på takknemligheten over den fantastiske luksusen de jevne hverdagene tilbyr. 

Det er mange som går inn i 2013 uten den (og har du ikke lest Anbjørgs kronikk ennå, er den vel verdt litt tid nå). 


Når alle ord tier

Når alle ord tier
og tennene fryser i hop,
du synes du har skår av
knust glass i munnen
da
står plutselig
et tre i døra
og hvisker grønt
med snø i baret

 (Hans Børli)