fredag 13. desember 2013

Posten skal frem - men hvordan?

I kveld var vi på postkontoret post i nærbutikk for å sende en liten bunke julekort som skal av gårde til ymse deler av Norge og verden. Det går evigheter mellom hver gang jeg faktisk sender et brev (i fjor ble det for eksempel ikke produsert noen julepost herfra), så jeg var nesten litt rusten der jeg sto og kjøpte frimerker og måtte spørre hvor konvoluttene egentlig skulle puttes når de var ferdig frankert (den derre luka var ikke påfallende synlig, det må jeg understreke).

Lillesøster (8) hadde også tegna og skrevet et kort. Det skal sendes til ei venninne i Bergen, og hun syntes hele prosessen var praktfullt eksotisk. Da kortet var trygt plassert i postluka, trakk hun meg ivrig i armen:
– Kom! Nå må vi forte oss hjem og høre om brevet er kommet fram!
– Det går nok ikke så fort, jenta mi.
– Hæ? Hvor lang tid tar det egentlig å sende et sånt brev, a?
– Du må huske på at brevet ikke blir trylla dit. Det skal faktisk reise helt til Bergen.
– OI! Skal det reise HELE veien? 

Lillesøster ble både stum og storøyd da det gikk opp for henne hvor mye som skulle skje med brevet hennes underveis. Og det var da det gikk opp for meg at i en verden hvor email og sms og alle slags kjappe trykk-på-en-knapp-løsninger er det hverdagslige for ungene, er det nesten helt umulig å forestille seg den fysiske turen et konkret og håndfast brev skal ut på. Det var nesten så jeg ble litt flau – her har jeg åpenbart forsømt meg.

På hjemveien prøvde jeg å forklare brevets reise trinn for trinn, helt fra noen låser opp boksen på den lokale butikken vår og til det havner i bergensvenninnas postkasse. Men jeg må tilstå at jeg ikke har full oversikt over alle detaljene prosessen selv. Jeg er tross alt ikke så stø i dette lenger, for alt jeg vet kan posten ha endra fraktprosedyrene sine både tre, søtten og femhundre ganger siden jeg lærte om denslags i forrige århundre, den gang da jeg fremdeles hadde brevvenner over hele verden og alltid gikk med frimerker i lommeboka.

– Drar brevet med pasientfly? lurte for eksempel Lillesøster på underveis i den noe vage beskrivelsen min. Det viste seg at hun tenkte på passasjerfly, uten at det hjalp noe særlig på svaret. En litt overflatisk leteaksjon på postens nettsider kunne heller ikke gi meg noe svar, der var det mest snakk om porto og merkevarer og kjerneverdier.

Så nå lurer jeg på følgende: Finnes det noen sånne litt informative filmsnutter på internettet om hvordan et brev reiser fra A til B her i landet? Det kunne vi visst trenge, både Lillesøster og jeg. 



P.S. Alt dette brevgnålet mitt fikk meg forresten til å tenke på denne finfine petiten om skummel papirteknologi som en av de daværende elevene mine skrev for noen år siden. Den føles stadig mer aktuell. 

mandag 9. desember 2013

Førtismobbing på Facebook - når foreldrene er på feil banehalvdel

Det er ikke ålreit å mobbe småbarn. Det er helt greit å mobbe fjortiser. Nå er jeg usikker: Kan noen forklare meg nøyaktig hvor denne aldersgrensa går?


Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra folkedypet om at hele landet skulle tyne fjortiser på Facebook. Og alle dro av sted for å trykke liker, hver med sin smiley. 

”Norge med massiv støtte til åtte-åringene”, står det på forsida av VG i dag. Saken handler om de to guttene som inviterte til bursdagsselskap og opplevde at ingen kom. Det er en hjerteskjærende historie, og mange har (som seg hør og bør!) reagert kraftig. Det reageres faktisk fra fjern og nær, og vi står harmdirrende sammen for å forhindre mobbing og ekskludering. Ingen ting er bedre enn det.

Men samtidig er en av de hyppigste sakene i min Facebook-feed i dag et bilde av fire fjortiser fra Asker som uttaler seg om bruk av skoleuniformer. De fire gutta stilte visstnok til intervju med NRK og mente at skoleuniform ikke var noen god idé, fordi folk må få velge selv hva de vil ha på seg. Og det er nettopp dette så mange voksne i Norge synes er hysterisk morsomt, fordi gutta er iført nesten klin like ytterjakker, alle fire (jeg deler verken bilde eller link, for jeg vil ikke spre det videre).

Jeg har ikke sett selve intervjuet, bare bildet – og de mange, mange kommentarene som følger med. Jeg trenger egentlig ikke se intervjuet, for uansett hva disse gutta har sagt, eller hvordan de har sagt det, får jeg en vond smak i munnen av å se hvordan de blir delt til allmenn latter og skadefryd i dag. Av voksne mennesker, ansvarlige foreldre, tanter, onkler og besteforeldre, som garantert synes mobbing er en skrekkelig uting. Men som samtidig henger ut fire guttunger som uttaler seg i en sak. Det har nok disse gutta lært at de bør slutte med nå.

Jeg vet at de færreste (så å si ingen) av FB-vennene mine som delte dette, er slemme mennesker som gjorde det med onde hensikter. Ingen av dem hadde til hensikt å være kjipe mot barn. Mange av dem gjorde det med glimt i øyet og en tanke om at de er nå søte i den alderen. Jeg er imidlertid litt usikker på hvordan de ville ha reagert hvis det var deres egne purunge tenåringsbarn som ble utsatt for en sånn strøm av pek-og-le-bilder. Eller hva med dem selv?

Så vidt jeg kan se er disse kidsa akkurat i den alderen da nittini prosent har konformitet øverst på dagsorden og ønskeliste, uavhengig av bosted, tidsånd og foreldres inntekt. I den alderen er det livsviktig å passe inn. I den alderen sparte jeg i åtte måneder for å kjøpe meg en hvit og rosa Poco Loco-joggedress, akkurat en sånn som alle andre hadde, men som foreldrene mine syntes kosta altfor mye. Jeg husker fremdeles den euforiske (og skuffende forbigående) lykkefølelsen av å legge de fem møysommelig oppsparte hundrelappene på disken og få selve inngangsbilletten til kulheten med meg hjem.

I den alderen står man på terskelen av å ”finne seg sjæl” ved å prøve seg fram med ulike roller og identiteter. Mange veksler mellom trygg konformitet og ellevill annerledeshet (som påfallende ofte også har sin egen møysommelig utformede uniform, hvor grensene er akkurat like strenge, kodene er bare annerledes). Ikke lenge etter Poco Loco-joggedressen hadde jeg piercinger i nesa og lilla hår.
Hvor mange av dere som delte bildet i dag var uberørt av andres oppfatning av dere da dere var i den alderen? Det skulle vært artig å vite.

Jeg lurer på hvordan det oppleves for en såkalt fjortis å bli delt som dagens moro-ting på Facebook. Sannsynligvis var det stas å bli intervjua av NRK. Litt flaut, kanskje, men veldig stas. Men så deler noen et bilde med en sarkastisk kommentar, og det sprer seg. Fem delinger, ti delinger, voksne på alder med foreldrene dine som peker og ler, peker og deler med andre voksne, som deler med andre voksne, og alle ler, de lager latter-smileys og skriver åhåhå du verden, det var umodent sagt, ganske dumt igrunn, og for øvrig er du og vennene dine veldig lite originale og ikke så rent lite bortskjemte, og du verden så ironisk at dere rikmannsunger med dyre jakker tror at dere kan uttale dere om motepress. Hahahaha! Ha! HA!

Jeg lurer på hva fire fjortiser skal lære av dette. At hvis foreldrene dine har råd og lyst til å kjøpe dyre klær til deg, er du fritt vilt? At du, i motsetning til andre, fortjener tyn basert på dine foreldres valg og kjøpekraft? At hvis du gjør som de fleste andre på din alder, er det greit å le av deg? At det ikke lønner seg å stille opp på intervjuer? At voksne mennesker kan oppføre seg skikkelig drittalt?

De lærer i hvert fall ikke å oppføre seg med folkeskikk i sosiale medier, det kan jeg garantere her og nå. De har nemlig fått tusenvis av dårlige rollemodeller i dag (bildet er delt 743 ganger per nå, og så kan du plusse på et titalls kommentarer per deling).

Men det er jo morsomt og ironisk, når de står der i kjempedyre, identiske jakker og er imot uniformering, innvender noen. Den ironien hadde vært adskillig mer treffende hvis det var foreldrene deres som hadde vært avbilda der. Da skulle jeg kosta på meg et aldri så lite fnis.

Det er nemlig vi i foreldregenerasjonen som må ta ansvaret, og det hadde absolutt vært herlig ironisk å se fire førtiåringer stå der i like jakker, med like frisyrer og vesker og dresser og julepynt og solnedganger og Birkentider og spa-opphold og TV-serier og kjøkkenutstyr og statusoppdateringer om noe rødt i glasset – og snakke om uniformering.

Men det er ikke ironisk når hundrevis av voksne folk gjør narr av fjortiser. Det er tragisk.

tirsdag 3. desember 2013

Lang dags ferd mot julekalender

– Julekalender? I daag? Nei, de er utsolgt for leeenge siden, fniste dama i lekebutikken, mens dama ved siden av himla diskret med øynene. Det var mandag 2. desember, litt etter arbeidstid.

Det er åpenbart mye skam knytta til å handle julekalender 2. desember. På mange måter er det foreldreskapets walk of shame, altså voksenvarianten av å luske gjennom byens gater tidlig om morgenen 18.mai – iført bunad. Tro meg, jeg har prøvd begge deler, riktignok med noen tiårs mellomrom. Men det er en digresjon.

Saken er at jeg var skikkelig, skikkelig seint ute med julekalender til barna i år. Jeg har ikke hatt all verdens måloppnåelse tidligere heller. Det har vært mange seine 30. novemberkvelder med frustrasjon, banning og en haug med teip og dillete småpakker. Heldigvis la jeg kalenderlista lavere før barna ble store nok til å insistere på at pakkekalender var en nødvendig tradisjon (Storebror har dessuten velsignet kort hukommelse på den slags), og de siste åra har vi levd lykkelig med enklere kjøpekalendere.

I år var bestillinga klar og grei: Storebror (13) ville ha Flaxlodd-skrapekalender (barneskirenn!) og Lillesøster (8) ønska seg Lego-kalender (easy-peasy-lemon-squeezy!). Og jada, det er enkelt. Noen må bare huske på å kjøpe det. Noen bor ikke i vårt hus. Her bor bare noen andre, og noen andre har jobba 60 timer i uka den siste tida, med undervisning, vurdering, hospitering, faginformering, evaluering, foresattesamtaler, elevsamtaler, utveksling og ikke minst den prestisjetunge julebordskomiteen. Atter andre bor også her, men atter andre var visst også opptatt og dessuten trodde atter andre at noen andre skulle fikse det og omvendt, og – ja.

Før jeg visste ordet av det var jeg altså mora til Børre fra Jul i Svingen, og for å kompensere for dette løp stressa gikk jeg rundt i på Strømmen storsenter i dag for å oppdrive den (forhåpentligvis) ene Lego-kalenderen som var igjen i kongeriket. Om ikke annet gjorde jeg en god gjerning, for jeg fikk veldig mange til å føle seg veldig, veldig selvtilfredse.

Men på Skjettensenteret fikk jeg napp. Tyggegummijenta bak disken rørte ikke en gang på et øyenbryn da jeg spurte om julekalender (har jeg nevnt hvor mye jeg elsker 2013 Skjetten?).
– Åjada, vi har minst tre Lego-kalendere igjen borti hjørnet bak reolen til høyre bak der borte, vet du, drøvtygde hun beroligende. Og vips, så var jeg så kvitrende juleglad at jeg måtte kjøpe med noen kokosboller hjem for å feire (dessuten var det bursdagen til Mannen. Han fikk sofaputer, forresten).

På hjemveien rakk jeg å tenke litt. Og da kom jeg på den gode ideen min fra de tidligste morgentimene i dag, da jeg lå og veksla mellom søvn og bevissthet, og tenkte at en juleGLADkalender, det er tingen. Noe som er enkelt, som skaper glede i hverdagen, samhold i familien og gir både voksne og barn et lite løft (ikke døm meg, jeg drømmer av og til på pedagogsk, det er tross alt tredjespråket mitt). De fleste ideene man får i slumretilstand viser seg å være fullstendig ubrukelige når man våkner på ordentlig. Men denne bestemte jeg meg for å prøve i virkeligheten.

Så dette gjorde jeg i kveld: Jeg ba Storebror, Lillesøster og Mannen om tips til fine, enkle ting som gjør oss og andre rundt oss gladere i førjulstida (responsen var litt varierende, men Lillesøster skrev ei lang, fin liste som gjorde meg alldeles mo og mør om hjerterota). Jeg klipte ut 22 firkanta pappbiter og skrev dato på dem. På baksida av hver kartongbit skrev jeg en liten oppgave som hele familien må gjennomføre den aktuelle dagen. Og vips, så har vi en ekte juleGLADkalender.

Det er ikke nødvendigvis viktig at designen er enkel, men sånn ble det her i huset: Pappbiter, papirklemme og gavebånd.

Det er imidlertid viktig at oppgavene er enkle å utføre, men allikevel fremmer fine ting. Tidligere har jeg prøvd meg på ambisiøse greier som timeplanlegger hele desember, og det kan man jeg altså ikke drive med.

Men oppgavene her kan klemmes inn absolutt når som helst i en hverdag, samtidig som de jobber sammen om et mål: Å gjøre juletida litt gladere og varmere. Dessuten må alle, både voksne og barn, gjøre dette.


Jeg lurer på hvem som kommer til å bli den heldige mottaker av en tegning fra meg. Og jeg lurer på hvordan dette opplegget kommer til å virke. Jeg holder dere oppdatert, uansett utfall.

fredag 22. november 2013

Fredagsdiktet: Nattfugl

Bak skolen jeg jobber på er det en stor parkeringsplass. Der er det et stort tre. Hver eneste ettermiddag hvert eneste år på denne tida fylles treet opp av svarte fugler. Mange svarte fugler. Noen av dem flyr litt rundt, men det er alltid nok fugler til å fylle treet på en skikkelig skummel og dyster måte. Der sitter de og stirrer på en stakkar som er på vei hjem fra jobben.

Jeg innbiller meg at de har en plan. Med meg. Og jeg har for så vidt god grunn til å tenke at fjærkre er ute etter meg. Foreløpig har ikke disse i treet gjort noe som helst som bærer preg av verken ondskap eller genialitet, men jeg senker ikke skuldrene ennå.

De lurer ikke meg.



Nattfugl

Kråkene er nattens fugler.
Tungt kommer de ut av demringen
og speider på oss med stenkullsøyne
hele dagen og med hårde skrik,
at vi ikke skal fortape oss i lyset.
Tunge skygger over takene,
mørke vinger på rutene
binder trådene sammen
fra natt til natt.

(Rolf Jacobsen)

fredag 1. november 2013

Fredagsdiktet: Bare et barn

Da ungene var bittesmå syntes jeg tida gikk så sakte, den sto nesten helt stille. Jeg var hjemme i permisjon med Storebror og en dag kunne vare i tre måneder, vi hadde et hav av tid. Jeg gikk hjem fra butikken med Lillesøster som alltid ville gå selv, hun nekta å sitte i vogn. Vi brukte ofte mer enn en time på den drøyt 600 meter lange strekningen.

Noen ganger klarte jeg å være skikkelig til stede både i meg selv og i situasjonen, og klarte å oppdage verden sammen med dem. Andre ganger kjeda jeg meg noe så inderlig, ble utålmodig og så fram til at de skulle bli større.

Jeg vet ikke akkurat når de begynte å vokse fort, fort. Men plutselig ser jeg på dem og de er så store, de holder på med så mange egne ting, og jeg blir skikkelig glad når Storebror ber om råd til leksene eller Lillesøster for en gangs skyld gidder å være hjemme i stedet for å stikke ut med lekekamerater. Det er fint og naturlig, og store unger er ufattelig morsomme, lærerike og underholdende. Men det går så fort, og jeg blir engstelig for at det skal gå enda raskere herfra.

Jeg vil så gjerne at noen av dagene våre skal vare i tre måneder igjen.



BARE ET BARN

Bare et barn kan lage en far og en mor
av en lyst og en lengsel.
Bare et barn kan puste liv i en slekt.

Barn kommer fra et hemmelig sted
der tiden renner inn i verden.
Har du spurt et barn hva som er der?

Barn viser kjærlighet –
uten å kreve noe tilbake.

Har du kjent at det gir deg glede og styrke
men gjør deg sårbar?

Barn viser deg dine verste svakheter –
uten beskyldninger.
Har du kjent at det gjør deg
til en sint kriger uten noen å drepe?

Barn viser deg din egen fortid i speilet i nåtiden.
Har du lyttet til forskjellen?

Barn viser deg noe du aldri har sett før –
et dataspill – en pønkersveis –
et ozonhull i avisen – en midgardsorm.
Har du spurt og lært i stedet for å svare?

Barn kommer fra et hemmelig sted
der tiden renner inn i verden.
Det har med seg spørsmål med skjulte svar
og svar med skjulte spørsmål.
Den som vil lære noe om livet
bør ikke overse en så sikker kilde.

Bruk tiden – for plutselig er barnet
forsvunnet langt inn i en voksen.

(Trond Viggo Torgersen)

fredag 25. oktober 2013

Fredagsdiktet: Venetape

Ukas fredagsdikt er en reprise, men det er også et av de fineste diktene jeg vet om, så da må det være greit. Det fungerer dessuten som en slags hilsen: Gratulerer med dagen, Lars.




VENETAPE

Ei uro jagar mellom von og misvon –.
Han lever ennå. Her må skje eit under!
Men venskap bergar ingen mann. Vi er åleine
på ytste øy i våre tyngste stunder.

Det slokna ljos mot gryet. Aldri skal
ditt hovud meire reise seg frå pute.
Uverkeleg og ørskegrå står dagen
med tunge augnelok mot blinde rute.

Eit hjarte slutta slå sin tunge blodkolv
og livet stupte under krav og kross.
Og døden kom. Han lyfte krossen upp att
og la han teiande og tungt – på oss.

Den fyrste dag – og alle dagar går.
Det snøar ute. Og eg står her inne
og ventar stilt. Men snø fell aldri over
det nakne stjernehimmeldjup av minne.

Det bankar nattetid. Det opnast dører.
Og alt som hender – det er nå det hender.
Det snøar på ei grav. Det er som frøyste tåror
or himmelauga over våre grender.

Eg står her framfor stengt, og kallar på deg
frå eisemdstrandi ved den stille sjøen.
Og ropet bryt or djupet: Kom attende!
Men venskap vekkjer ingen upp fra døden.

(Jan-Magnus Bruheim)

Guttetenner og jentetenner, som naturen skapte dem


Guttelus og jentelus har jeg selvsagt hørt om, men jeg ante virkelig ikke at det fantes guttekaries og jentekaries også. Tenk det! Her har man altså spasert rundt i livet i over førti år, pussa tenner morgen og kveld, uten å ane at det er grunnleggende forskjeller på jentetenner og guttetenner. Det er en skam. En skam, sier jeg.

Heldigvis tar noen ansvar. Kjønnsdelte tannbørster! Dermed kan gutta få tøffe seg med Galaxy Saber, mens jentene kan tindre med GlamGirl. Og hvis du trodde forskjellen bare ligger i designen og navnet, tar du grundig feil.

De to tannbørstene har nemlig forskjellige funksjoner også. Fordi guttetenner og jentetenner er så grunnleggende forskjellige. Det kan man se av salgsteksten på plastpakkene.
Galaxy Saber: Power away evil germs that cause bad breath. 
Glam Girl: Power away stains for a dazzling smile.

Jepp, det er visst en biologigreie. Nå gjelder det bare å passe på at ikke jentungen begynner å bruke den upassende guttebørsten. Da risikerer vi nemlig at hun pusser bort onde bakterier uten å få et dazzling smile. Og det er jo bare å tukle med naturen.


Thank you, Colgate. You shouldn't have.
No, really.

fredag 18. oktober 2013

Fredagsdiktet: Bladrik grein

Det har vært ei lang og travel og litt bratt uke, men heldigvis har det vært flere fine små hverdagsting, også. Som noen turer i de aller fineste høstfargene langs Nitelva til hundejordet, hvor lapphundfrøkna boltrer seg noe så alldeles ellevilt sammen med andre firbeinte.

I dag begynte jeg morgenen med forkjøla kraksestemme og bomull i hodet, og kom helt til andre økt før jeg sølte kaffe på den eneste lyse genseren jeg har.

Men så tok det seg kraftig opp: Et knippe framifrå elevframføringer med egenproduserte tegneserier som holdt et imponerende høyt nivå. En splitterny MacBook som endelig var klar til å erstatte den kjempestore låne-PC-en jeg har slitt med i tre uker (jada, det er både overflatisk og irriterende ilandsaktig å klage over en stor og klønete PC, men når man skal dra den med seg rundt hele skolen fra økt til økt, den nekter å koble seg til nettet hjemme så jeg knapt får gjort brøkdelen av det jeg skulle ha gjort – og den attpåtil er så tung at bilen insisterer på at den må ha på seg sikkerhetsbelte når jeg legger den i passasjersetet, da er det lov å bli glad for at det problemet løser seg).

Og i kveld har jeg vært på åttendeklassefest med Storebrors nye klassekamerater og foreldrene deres. Det var quiz, kaker og mange smil. Makan til hyggelig gjeng! Og nå er Mannen hjemme igjen fra Stavanger, og i morgen kommer det hyggelige folk på middag. Nå legger jeg beina på bordet, den nye laptopen i fanget og knotter ned ukas fredagsdikt. Fine ord av selveste Halldis Moren Vesaas. Bilde fra en av ukas hundeturer.

God helg, dere.


Bladrik grein

Eit nytt hjarte - er det så rart?
Det får vi da rett som det er!
Det får vi kvar gong vi møter
ein som vi rett får kjær.
Da brest det fram i vår bringe
under hans varme ord
eit hjarte til, som er berre for han
og vil han alt godt på jord.

Slik veks vi med hjarte ved hjarte
som greiner med blad kvar vår,
meir indereleg fast til livsens tre
for kvart eit nytt som vi får.
Det svid til mergen når eitt av dei blir
i utide rykt frå si kvist.
Eg veit ikkje kva for eit av mine
eg nødig ville ha mist. -

Å jo, dette leande, store, som gløder
for deg, venn, må losne sist!

(Halldis Moren Vesaas)

fredag 11. oktober 2013

Fredagsdiktet: I smilet ditt



I SMILET DITT

I smilet ditt er det ei ørlita demring,
Smil åt øss, mørket er stort.
Så vakjin du ligg nå i soloppgangstima
når natta gir tapt og går bort.

Stig sakte frå sømna, kom dagen i møte,
ælle ting hende så fort.
I blikket ditt ser jeg ei natt uten ende.
Smil åt øss, mørket er stort.

Snart er du vaksin og læs detti diktet.
Ælle ting hende så fort.
I smilet ditt er det ei ørlita demring.
Smil åt øss, mørket er stort.


(Ove Røsbak)

søndag 29. september 2013

Rapport fra den andre siden



For drøyt tre måneder siden skrev jeg en bloggpost om hvordan Storebror (12) mistrivdes på skolen og hvorfor vi valgte privatskole etter sjuende klasse. Jeg har snakka med Storebror, og vi er enige om at de som leste det forrige innlegget fortjener å få vite hvordan det går. Storebror synes dessuten det er viktig at flere får høre at det finnes alternativer. Så her er en foreløpig rapport.

Jeg trodde at Storebror var av den typen som ikke fortalte så mye hjemme. Typisk gutt, lissom. Det viser seg at det var feil. Han hadde bare ikke noe å fortelle.

Nå, derimot. Fra første dag på den nye skolen har han kommet hjem og skrudd skravlekrana på fullt. Han forteller om diskusjoner de har hatt i timen, hva lærerne har sagt og gjort, prosjekter de skal ha framover og hva han har snakket med klassekamerater om. Han snakker! Helt av seg selv! Jeg lytter og nikker og kommenterer og slår hjul innvendig. Går det virkelig an at så mye endrer seg på så kort tid, nærmest over natta? Det er nesten så jeg må klype meg i armen.

I september var vi på åpen skole og foreldremøte. Jeg var nysgjerrig på å treffe alle som Storebror fortalte så mye om, men erfaring har lært meg at jeg ikke akkurat bør holde pusten mens jeg venter på konstruktive tilbakemeldinger. Jeg fikk en helt ny erfaring.

Etter bare tre uker på nyskolen hadde Storebror blitt sett bedre enn på de fire siste årene til sammen.

Vi snakka blant annet med en matte- og naturfaglærer som lyste opp da vi fortalte hvem som var sønnen vår, og som med stor entusiasme og flere konkrete eksempler la ut om Storebrors mange ferdigheter og særegenheter. Han snakka dessuten varmt og engasjert om hele elevgruppa og forklarte hvordan han har lyst til å jobbe med akkurat den gjengen. Det var nesten så jeg fikk lyst til å begynne i åttende klasse selv. Og alt dette skjedde før selve foreldremøtet, som også var både informativt og lovende på alle måter.

Jeg ble så glad at jeg måtte gråte en skvett i bilen etterpå. Endelig!

Storebror selv har fått en skole-iver jeg aldri har sett hos ham før. Han står opp av seg selv i grålysninga (halvannen time tidligere enn om han hadde gått på lokalskolen, og tidligere enn han strengt tatt trenger nå også), tar ansvar for både matpakke og skolesekk, tar to busser for å komme til skolen og to busser hjem igjen, og gjør lekser på eget initiativ. Sågar med en god porsjon glede, og noen ganger i helga.

Det begynner rett og slett å ligne et slags samsvar mellom læreglede og skoleglede hos min førstefødte. Jeg kan nesten ikke tro det er sant, men jeg ser jo tilbakemeldingene, vurderingene og karakterene han får (de er skikkelig gode, og jeg mener ikke bare karakterene, men kvaliteten på vurderingene, man er ikke lærermamma for ingenting). Men ikke minst ser jeg hvor mye rettere han er i ryggen, hvor mye gladere han er – og hvor mye mer han er til stede i seg selv.

Og jeg blir så glad på hans vegne at jeg må slutte å skrive med en gang, for jeg har ikke de ordene som kan beskrive det skikkelg.

fredag 27. september 2013

Høsten i snapshots

Sommeren i år var så lang og fin og fullkommen at da ferien var over, var det i grunn helt greit. Jeg var sommermett og klar for hverdag igjen. Det er en skikkelig luksussituasjon.

Men selv om ferien tok slutt, fortsatte finværet – dag etter dag. Vi kunne ikke helt huske hvordan gråværshimmelen så ut. Regnjakka lå bortpakka så lenge at vi glemte hvor den var. Det ble noen fine, lange kveldssolturer med Hunden. Noen ganger var barna med. Hunden gikk pent ved siden av meg. Det gjorde ikke alltid barna. 

Lillesøster i kveldssol. Hun har aldri sett
Det lille huset på prærien, men det har jeg. 

Med skolestart fikk jeg nok å gjøre. To av fagene mine var helt nye for meg, det samme var alle elevene mine. De var ikke nye på videregående, for jeg har bare vg2- og vg3-elever, men jeg måtte pugge navn og feste dem til ansikter. Jeg insisterer på navneleker og fotografering, og så lager jeg klassekart med egne bilder som jeg kan studere og repetere. 

Elevene fyller dessuten ut skjemaer hvor de sier litt om hva de forventer av faget og læreren, beskriver hvordan de foretrekker å jobbe og nevner hva jeg som lærer bør vite om dem. Svarene er veldig varierte, men kjennetegnene på en god lærer er temmelig samstemte. En god lærer skal være: blid, forberedt, engasjert, variert, tydelig, tålmodig, trivelig, effektiv, oversiktlig, forståelsesfull – og holde et høyt akademisk nivå. Puh! 
Noen ganger dukker det opp kreative svar i bunken. 
Denne kompetansen må jo komme til nytte på et vis, tenker jeg. 


Etter å ha pønska på ny tatovering et par år, fant jeg endelig det motivet jeg skulle ha. Det kom som tips fra en venn på Facebook, og jeg visste med en gang at det var det rette. Skulle jeg liksom ikke ha Time Lord-språk på armen?
Circular Gallifreyan: Bow ties are cool!


I midten av september dro MK-avdelingen (medier og kommunikasjon, altså) ved skolen på tur til Nord-Koster, takket være en finfin kollega som inviterte oss med til sitt sted. Vi var der i fjor på samme tid, og det er så fint at jeg går med gladpipestemme på hundefløytenivå hele helga. 
Begeistra på tur. Björnsängen, Nord-Koster.

Vi gikk lang tur i forbløffende variert landskap, la spennende planer for kommende arrangementer på skolen, møtte hester, sauer og innfødte, spiste godt, sov godt og lo mye. Noen bada, noen fotograferte (på ordentlig, ikke sånn iPhoneknipsing som undertegnede driver med), noen spilte og sang og alle hadde det knakende fint.
Hyggelige naboer kom med plommer. Og vips,
så diska vår utmerkede vert opp med syltetøy og vafler til alle. 

Vi skjønte at vi hadde flaks som fikk med oss den siste skikkelige sensommerhelga. Vi kunne nemlig spise både frokost og lunsj utendørs, og vi brukte verandaen til langt på kveld. Riktignok trengte vi både ullgensere og pledd etter solnedgang, men det er uansett ingen selvfølge å nyte utelivet (nesten) døgnet rundt midt i september. 
Skumring over Basteviken. 

Dagene flyr og ukene gamper avgårde, og plutselig, i dag, er det siste fredag før høstferien. Litt over sju i morges var Hunden og jeg på den sedvanlige morgenturen, men noe var annerledes. Hunden snuste begeistra i lufta. Hva var dette? Det lukta jo ...vinter? Og da vi kom borti skogkanten, gikk hun fullstendig bananas: Hvitt, stivt gress! Rim! Endelig!

Må rulle meg i dette deilige, kalde!
Lapphundlykken stiger når temperaturen synker. 

Det er høst. Winter is coming. På tide å fyre i peisen – og kanskje blogge litt mer?

lørdag 6. juli 2013

Snapshot (26): Listelykke

Etter ei snau ukes hyttemoro var Kusineklubben klar for nye eventyr: Lillesøster (7) og Nabokusina (6) ble henta av sistnevntes foreldre, og nå er de på vei til noen storartede dager med dyrepark og vannland i Kristiansand.

Lillesøster tok pakking av sekk på alvor. Skikkelig pakkeliste er viktig.


Det er så man blir rørt. Jeg innser at det kan henge sammen med at jeg er langt over middels interessert i lister selv, men allikevel, da?

Hytteliv for viderekomne

Det er elleville tilstander på den ytterste halvnøgne halv-ø for tida: Vi har fått vann! Og ikke bare i ei kran ute ved veggen. Vi har rennende varmt og kaldt vann i kjøkkenvasken. Vi har utedusj i det fri med varmt vann, så man kan vaske seg alldeles skinnende ren - og spise noen markjordbær mens balsamen virker. Og vi har fått do av den selvtømmende sorten, hvor man altså bare trykker på en knapp, og så spyler det. Alt dette virker kanskje hverdagslig og tilforlatelig for dere, men når man er vant til å bære drikkevannet opp i store, tunge dunker og grave ned dobøtter i et dypt hull baki myra, framstår dette som en ekstravaganse av en helt annen verden.

Dusje i drikkevann? Hold på meg, for en luksus! Glad, nå.

Som vanlig har jeg tjuvstarta hytteoppholdet ei snau uke før Mannen. Jeg hadde med meg Storebror, Lillesøster, Nabokusina, en storebrorkompis og Hunden. Vi har gått turer, prøvd å bade litt (kaldt!), spilt brettspill og Yatzy, bakt kanelboller, tegna, lest og lekt. Nå har storebrorkompisen dratt hjem igjen og andre venner har vært innom. Jeg fikk bonusbesøk av venninne Sissel som var lei av å gå hjemme i hagen sin og plukke snegler, og dermed fikk vi skravla oss godt og grundig gjennom noen veldig hyggelige døgn. Mannen og venninne Rikke kom på plass i går kveld.

Sommeren er med andre ord godt i rute. Yay!

onsdag 26. juni 2013

Snapshot (25): Evil genius

Spektakulært regnvær som ferie-innledning er ikke noe problem, i hvert fall ikke når ferien er lang og fin. Dessuten klarer vi å underholde oss selv. Storebror (12) og jeg liker å se film sammen, og nå prøver vi å gjenskape noen klassiske scener.


Det viser seg at den mye brukte situasjonen "erkeskurk som klapper kjæledyr" fungerer atskillig bedre med katt. Lapphund blir rett og slett for jovialt. Men nå har vi i hvert fall prøvd.

tirsdag 18. juni 2013

Om å svelge kameler – og velge privatskole

Når Storebror denne uka avslutter sjuende klasse, tar han ikke bare farvel med barneskolen, men med offentlig skole som sådan. Det føles som et nederlag. Samtidig er det en stor lettelse.

Jeg har alltid tenkt at den offentlige skolen både er og må være god og romslig nok for alle, og jeg har snakka varmt om inkludering, individuell tilpasning og differensiering. Lenge før jeg begynte å jobbe som lærer selv har jeg vært opptatt av å være en skolepositiv forelder som ser etter løsninger og samarbeid, og som støtter opp under det som skjer på skolen. Dette mener jeg fremdeles.

Men for om lag to måneder siden kom jeg hjem fra jobben til Storebror som hadde en klar melding til meg:
– Nå er det nok. Nå vil jeg begynne på privatskole! sa han, og jeg kunne se at han var så dønn sikker som en ganske så reflektert tolvåring noensinne kan bli. Jeg ble egentlig ikke veldig overraska, for han har mistrivdes på skolen lenge.

For to år siden skrev jeg innlegget Elsker å lære, hater skolen, og lite har endra seg siden den gang. Eller, det er ikke helt sant. Misforholdet mellom læringsglede og skoleglede har blitt enda mer uttalt siden den gang. Jeg har en sønn som står opp ekstra tidlig i helgene for å se litt på CNN, som låner faktabøker i stort monn på biblioteket og som gjerne vil snakke om sammenhengen mellom kaffens ankomst til Europa og opplysningstiden. Da elevene i engelsktimen skulle holde foredrag om et idol, valgte han å snakke om Edward Jenner (og før du tror at noen av oss har tipsa ham: Vi måtte google Jenner selv for å skjønne hva sønnen snakka om).

Han er slett ikke noe geni. Han er bare veldig, veldig interessert i (og ditto kunnskapsrik om) en del temaer. Selvfølgelig er det emner og øvelser han sliter med, han også. Men det er så mange ting han faktisk kan – mye av det på høyt nivå. Og da er det sørgelig å se at han faller så utenfor i klasserommet.

I grunnskolen er det mange elever i hver klasse, og stor variasjon i elevmassen. Lærere må gjøre så mye mer enn å undervise i fag: De skal lytte, trøste og oppmuntre, de må fungere som sosialarbeidere, spesialpedagoger, trenere og ekstraforeldre. Det er nesten ikke grenser for hva som skal inn i lærernes ansvarsområde, for det vanlige mantraet som følger alle slags utfordringer og samfunnsproblemer er at det må inn i skolen. Jeg vet så altfor godt hvor lite tid det i praksis blir til å følge opp hver enkelt elev. Derfor har vi lenge tenkt at okei, det er ikke nok ressurser for alle, men heldigvis kan vi følge opp ganske brukbart selv – så får vi håpe at den tida som ikke brukes på barnet vårt, kommer andre til gode, kanskje noen som ikke har den muligheten hjemme.

Dette kan jeg leve med. Jeg kan leve med at sønnen min, som tross alt er ganske så heldig, ikke får noe skreddersydd opplegg.

Det jeg imidlertid ikke kan leve med, er å oppdage at han har gått rundt og følt seg dum. Jeg kan ikke leve med at det bare fokuseres på hva han ikke er flink til, og at vi knapt har hørt et ord om hva han faktisk mestrer. Jeg kan ikke leve med at læreren hans uttaler på et møte at ”problemet med (Storebror) er at han har så mange sære interesser”.  Ja, han sa problem og han sa sære interesser. Det er et direkte sitat. Og da jeg hørte det holdt jeg på å begynne å grine. For det avslører en holdning til elever som er så langt fra det ideelle at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. 

Jeg kan ikke leve med den holdningen.

De sære interessene læreren sikta til, er for øvrig fysikk, kjemi, astronomi, historie og politikk. Heldigvis begynte jeg ikke å grine. Jeg sa at på den videregående skolen der jeg jobber er ikke slike interesser det aller minste sære, de er tvert om temmelig vanlige. Og så sa jeg ganske mye mer. Det hjalp lite.

Så da Storebror en ettermiddag for to måneder siden sa at han ville begynne på privatskole, var jeg åpen for å undersøke alternativene. Det viste seg at den skolen han hadde i tankene var en kristen privatskole i en nabokommune. Riktignok er jeg kristen selv, mens Storebror tror bare på vitenskapen, som han selv uttrykker det. Jeg lufta dette med ham. Det viste seg at han var innforstått med det, og at han var villig til å svelge hvor mange salmevers det skulle være for å gå på en skole hvor han blir sett. 


Det viste seg dessuten at privatskolen det er snakk om har en elevmasse med stor variasjon både i livssyn og etnisitet, faktisk vel så mye som den offentlige skolen. Det var veldig viktig for oss, for jeg vil ikke ha barn som vokser opp i en homogen enklave. Og etter å ha lest utallige rapporter, snakka med tidligere elever og foreldrene deres og ikke minst besøkt skolen, ble vi enige om at Storebror skulle få begynne på privatskole fra høsten.

Jeg mener som sagt fremdeles at den offentlige skolen bør være god og romslig nok for alle. Jeg mener at den allerede er veldig god for veldig mange, men det er desto verre for de som av ulike årsaker ikke føler seg hjemme der. Jeg er villig til å kjempe for den offentlige skolen. Men jeg er ikke villig til å drive prinsipprytteri på vegne av barnet mitt. Jeg kan ikke ofre ham på noe ideologisk alter. Den kampen må vi ta på andre arenaer. Jeg er klar. 


I mellomtiden nyter jeg å ha en sønn som for første gang på årevis gleder seg over noe som har med skole å gjøre. 

mandag 17. juni 2013

Juni i en fei

Juni, altså. Raskeste måneden i året, riktignok i knivskarp konkurranse med desember. I mitt gamle liv, før jeg ble lærer, var juni en slaraffenmåned med lange fri-ettermiddager og få forpliktelser, bortsett fra de mange sommeravslutningene for ungene. Nå er juni høysesong: Standpunktkarakterer skal settes på alle elever, og det avholdes klasselærerråd i svimlende mengder.

Og så er det eksamensperioden, som strekker seg over nesten hele måneden. MK-elevene mine hadde tverrfaglig medieeksamen i begynnelsen av juni, alle som en. Det er en krevende eksamensform som strekker seg over tre dager, men sannelig jobba de godt og leverte flotte, solide produkter. Kanskje all gnålinga vår har hatt noe for seg?

I de andre fagene aner vi ingenting om hvem som eventuelt blir trukket ut, så for psykologiklassen min var det bare å forberede seg så godt som mulig, med repetisjon, muntlig trening og alle læringsstrategier i boka (bokstavelig talt, for psykologiboka har faktisk et helt kapittel med læringsstrategier).

Kreativt tankekart over de forskjellige retningene innen psykologi. 
I begynnelsen av forrige uke ble hele ni av dem trukket ut til muntlig eksamen, og jeg var så spent! Det er nervepirrende greier for eksaminator også, for jeg vil jo så gjerne at de skal få skinne og vise alt de kan. Heldigvis gikk det veldig bra! Jeg lurer på om elevene skjønner hvor stolt jeg blir av dem? Det tviler jeg på.

Nå er eksamen vel overstått for alle egne elever, og jeg har unnagjort et sensoroppdrag på en annen skole. Fremdeles gjenstår et eksternt sensoroppdrag denne uka, men så er vi ferdig. Vi får sett mye av fylket på denne måten, og det er ålreit å treffe kolleger på andre skoler.

Det er ikke bare elever som har eksamen, jeg tror ikke jeg vet om noen som studerer så mye som lærere. Jeg er ferdig med min aller siste eksamen i norskstudiet, og i midten av måneden fikk jeg sensur.

Nå skal jeg få bruke alt jeg har lært, hurra!
Det gikk alldeles storartet og praktfullt (jeg må jo få skryte litt, hva er ellers vitsen med å ha egen blogg?), og nå er jeg norsklærer også! Etter fire år med deltidsstudier ved siden av jobben skal det bli helt greit å bare konsentrere meg om å være lærer. En stund, i hvert fall. Man vet jo aldri hva man kan finne på etter hvert.

Men det har vært plass til mer enn jobb og eksamen i juni. Mannen og jeg har vært i Stavanger på KISS-konsert. Jeg vant to billetter i en radiokonkurranse, og vi syntes det var et perfekt påskudd for å ta en helg på Norges vestkant.

Rock on!
Rock'n roll-livet arter seg litt annerledes for førtiser, viser det seg. Vi benytta sjansen til å besøke gamle venner som bor i gangavstand fra Viking stadion, og kunne nyte et alldeles fantastisk sjuretters måltid og veldig hyggelig selskap, før vi mette og fornøyde rusla bort for å se de aldrende herrene. Musikalsk sett var ikke konserten noe høydepunkt, men underholdningsverdien var stor.

Storebror og jeg går fremdeles på skole med Hunden. En gang i uka møtes "klassen" forskjellige steder på Romerike, og så er det hjemmelekser.

Storebror og Hunden trener kontakt. 

Vi hadde fin framgang og lærte mye, men nylig fikk Hunden sin aller første løpetid. Og vips, så hadde vi en pubertetshund i huset, med alt som følger med. Hunden er usigelig fornærma over at hun ikke får lov til å løpe fritt i hagen lenger (vi kan jo ikke ta sjansen på at en hannhund finner veien inn), og vi prøver med svært vekslende stort sett sviktende hell å få henne til å huske alt hun har lært om å gå pent og komme på innkalling. Den gode nyheten er at elektronikk-gnaging tilsynelatende ikke er like spennende lenger.

Juni er også måneden for Byfest i Lillestrøm, med gratiskonserter og annen moro fra morgen til kveld i fire samfulle dager. Etter en lang sensordag på fredag passa det usedvanlig godt med lønningstreff og sushi med gode kolleger, og deretter fant vi et bord på en uterestaurant hvor vi kunne høre på musikk, skravle og fjase oss langt inn i sommernatta, som heldigvis og tilfeldigvis var usedvanlig mild.

Lørdag formiddag var det barnas tur, og Lillesøster og jeg sykla til sentrum for å høre på to av hennes store idoler: Markus og Martinus, kjent fra MGP junior. Torget var overraskende stappfullt av små fans og foreldrene deres, og Lillesøster ble engstelig for at hun ikke skulle få med seg noe som helst. Jeg ofra skuldrene mine (den musikalske integriteten var jo forlengst kompromittert), og ei lykkelig jente fikk synge med på kjente hits.

Litt sliten i skuldrene, men små konsertgjengere
må jo få se idolene sine. 
Fremdeles er det noe igjen av juni. Vi skal markere at Storebror er ferdig med barneskolen (hjelpe meg!). Og på jobben skal det som vanlig være aktivitetsdag og ryddedag og sommerlunsj og høytidelig avslutning for avgangselevene våre. Fine rutinene. Hvordan skulle vi ellers klart å opparbeide oss den rette sommerfølelsen?

Velsigna denne dag når lufta skin
og mild vind rører blomeeng og lin;
til rosa ropar nattergalen ør:
«No er det tida til å drikka vin!»

Omar Khayyam (1048–1122),
gjendikta frå persisk av Johannes Gjerdåker.

fredag 31. mai 2013

Stort og stygt – og anbefalt

Forrige kveld så Mannen og jeg Stort og stygt på Det norske teatret. Det var fantastisk. Det er sjelden jeg både gråter og ler så jeg gråter gjennom nesten ei hel forestilling. Det var så mye gjenkjennelse (både av den muntre og pinlige sorten), samtidig som jeg fikk noen helt nye aha-opplevelser og sterke innsyn i andres tilværelse.

(Foto: Erik Berg, Det norske teatret)

Da jeg venta min førstefødte for om lag tretten år siden, fikk min indre infoholiker fritt og usunt spillerom. Jeg oppdaga gravid- og mammasfæren på nettet. Der kunne jeg sitte i timevis og lese diskusjoner om hva vordende mødre kunne spise og hva de for all del måtte unngå hvis de visste sitt eget og barnets beste, nøyaktig hvor mye trening som var for mye eller altfor lite, i hvilken grad far egentlig kunne og burde engasjere seg i svangerskapet, og hvorvidt dyre og/eller naturbaserte hudkremer egentlig hjalp mot strekkmerker. Jeg har riktignok alltid vært infoholiker, men den enorme mengden unyansert informasjon kombinert med det ubegripelige temperamentet folk utviste i disse diskusjonene fikk meg til å felle et hav av (ikke så) modige hormontårer underveis. Det var en helt fremmed og komplett skremmende verden.

Av og til fikk jeg panikk: Herregud, jeg vet ingenting! INGENTING!!!
Og jeg måtte logge av litt. Men jeg kunne ikke logge av fra jobb og sosiale sammenkomster, hvor hvem som helst og fanden og hans svigermor åpenbart hadde fått frikort til å a) beføle magen min b) fortelle meg hvor utrooolig stor/bekymringsverdig liten magen min var i forhold til termin c) belære meg om hva jeg burde spise og drikke og hva jeg for all del burde holde meg unna og d) stille de mest intime spørsmål, av den typen selv ikke en gynekolog eller samlivsterapeut ville stilt.

Jeg leste alle bøker jeg kom over om svangerskap, fødsel og spedbarnstid. Jeg husker tydelig den solvarme, fine forsommerkveld jeg lå ute i hagen og strigråt fordi en av bøkene understreket at barn som ikke hadde vært nær den biologiske mammaen sin etter fødsel, kom til å bære preg av det hele livet. Jeg hadde aldri tenkt på det før, men ettersom jeg tilbrakte mine første måneder på barnehjem, var jeg sannsynligvis skadet for alltid. Det er en ganske overraskende erkjennelse å komme til en fin forsommerkveld etter jobb, når man bare skal lese seg opp litt på hva som venter. Lite visste jeg at jeg  var ekstra skadd fordi jeg ikke ante noe om dette og trodde jeg var lykkelig. Hormonene mine gikk fullstendig i spinn, og jeg klarte ikke slutte å gråte.

Da den førstefødte var liten, kunne jeg tråle mammasider på nettet helt manisk mens han sov, for å finne ut om han var normal eller treig eller fremmelig eller om det muligens kunne finnes noen avvik et eller annet sted.

Så ble jeg gradvis eldre, og barnet ble eldre, og jeg fikk enda et barn, som var dønn forskjellig fra det første barnet, og underveis gikk jeg på så mange små og litt større smeller og svelga så mange hårete kameler både på langs og på tvers at skuldrene senka seg, hakk for hakk.

Fremdeles kan det riktignok rable litt for meg, men det begrenser seg stort sett til ekstra travle perioder, eller når ungene gjør meg ekstra rørt (jeg er den dama som gråter så mye at hun ikke klarer å ta et eneste bilde av 17. maitoget, og som må klype meg hardt, hardt i armen på hver eneste skoleforestilling for at hulkinga mi ikke skal overdøve ungene på scenen).

Men jeg husker usikkerheten. Og jeg har kjent litt på sårheten, den aller største og verste sårheten i verden, den som handler om at barnet ditt av en eller annen grunn står utenfor, at det ikke blir inkludert, at det ikke blir ordentlig sett på sine premisser. Den tror jeg mange foreldre kjenner, selv om det naturligvis er i veldig forskjellig grad og varighet, og av veldig forskjellige årsaker.

I Stort og stygt møter vi to nabopar i ei boligblokk. Det ene paret har sønnen Arve (snart 3) og har akkurat fått vite at de venter barn nummer to. De lever et hektisk hverdagsliv: Tida strekker ikke til og kartet stemmer slett ikke med terrenget når det gjelder sønnens utvikling. Er han virkelig som alle andre barn? Hvorfor vil han ikke møte blikket deres? Angsten lurer under overflaten, men de våger ikke sette ord på det. Ikke ennå.

Det andre paret venter sitt første barn, leser alt de kommer over og er eksperter på småbarnspedagogikk – i teorien, vel å merke. De har klare meninger om hvordan naboene egentlig bør takle sønnen sin, og når de hører Arve gråte hele natta, mistenker de omsorgssvikt, for hvordan kan man ellers forklare det som skjer?

Det er Olaug Nilssen som har skrevet stykket, og jeg er vilt imponert over henne – og over de fantastiske skuespillerne. Replikkene er så overbevisende at det er som å høre dem på barseltreffet, i butikken eller i oppgangen. Jeg kjenner engstelsen til Arves mamma som en klump i magen, og ler meg fillete av de spissfindige dialogene og alle de lett gjenkjennelige foreldrefigurene. Arve (og lekekameraten hans) spilles av voksne, noe som kunne blitt platt eller overdrevet karikert, men her fungerer det pluss moms. Ikke bare tror jeg på at de er barn. Alle inntrykkene og situasjonene blir ekstra sterke fordi barna gestaltes av helt ufattelig dyktige, voksne skuespillere.

Det er så mye mer jeg kunne fortalt, men jeg vil heller anbefale deg å se det (det er ekstraframsyningar i september, kjøp billetter!). Og så vil jeg dele Halldis Moren Vesaas’ dikt ”Voggesang for ein bytting”, som dukker opp flere ganger i løpet av stykket. Like sterkt er det hver gang. Jeg har egentlig ikke vært så glad i akkurat det diktet, men nå leser jeg det på en helt annen måte.


Voggesang for ein bytting

Bysse bysse stort stygt barn.
Troll blir du kalla med rette.
Digraste gryta må hengast i jarn
om du skal få din mette.
Vogga du ligg i er snart for trang,
du kavar og skrik og vil opp i mitt fang.
Tung er du, tung – og natta blir lang
for den som må bysse ein bytting.

Du er ikkje barnet mitt,
men eitt som er på meg tvinga.
Mitt barn var lite og vakkert og blidt,
og vermde så mjukt mot bringa.
Alle som ser deg, gir meg det råd
at eg burde plage deg, lugge og slå,
så vart du vel henta, så kunne eg få
tilbake det barnet eg miste.

Bysse bytting stor og stygg
-sjå ikkje såleis på meg.
Eg skal ikkje slå deg, ver du trygg,
og ingen skal ta deg frå meg.
Den andre er kvarmanns gull der han er,
men du, du er hata av alle her,
så trengst det da visst at eg har deg kjær.
– No trur eg du endeleg sovnar…

(Halldis Moren Vesaas)

mandag 27. mai 2013

Arkitektur i barnehøyde

Lillesøster (7) synes rekkehuset vårt har noen åpenbare mangler, og nå har hun store planer for utbedring. Til kveldsmaten i dag tegna og forklarte hun entusiastisk om hva som bør skal skje på hjemmefronten:


Den øverste firkanten representerer huset vårt. I den er det tegnet inn et vindu (vi har flere, men de er åpenbart ikke relevante for planen). Det er voksensoverommet i andre etasje som er utgangspunktet, for det vender ut mot hagen (og her bruker jeg betegnelsen "hage" i aller løseste forstand, all den tid vi snakker om en mellomstor gress-, mose- og leireflekk med noen ugressbed og et skamklipt epletre). Men nå digrereger jeg.

Planen er altså å lage ikke bare én, men to rutsjebaner fra soveromsvinduet vårt og ned i et stoort basseng i hagen. Den korte banen til høyre er for Hunden, som ifølge Lillesøster også drømmer om en fartsfylt rutsjetur ned i et vannbasseng, så til de grader at det nærmest vil være dyreplageri å nekte den firbeinte noe sånt. Jeg mistenker grovt vikarierende motiver i akkurat det tilfellet, for Hunden er ikke særlig glad i verken aking eller bading.

Når vi først er i gang med å bygge en hunderutsjebane, kan vi jo alltids slenge sammen en litt lengre bane for menneskebarna også, mener Lillesøster. Den ser vi som streken til venstre ut fra vinduet, og den inneholder åpenbart massevis av festlige svinger, store og små hopp – og sågar en liten loop.

Men ikke bare det! Lillesøster har lagt inn overraskelser underveis. Idet man setter ut fra vinduet, kan man aktivere en rekke effekter, som for eksempel "banan" (hvis man er sulten), "is"(hvis man er varm) eller "ulvehyl" (hvis man vil ha en ekstra skummel tur). Midtveis i løypa slakker banen litt ut, slik at man kan aktivere ytterligere effekter som "skum" (for den som ønsker boblende opplevelser nede i bassenget). Kontrollpanelene kan beskues helt øverst til venstre, komplett med egne hundeknapper.

Lillesøster ble så revet med at hun nesten glemte å spise brødskivene sine, og jeg huska plutselig alle planene jeg kom drassende med til mine egne foreldre. Utførlige tegninger over hvor utrolig enkelt vi kunne lage et svømmebasseng i hagen, eller hvordan vi faktisk skulle få plass til en ponni i garasjen. Og hvorfor kunne vi ikke ha rulleskøytebane i kjelleren? Jeg syntes de var noen treige, fantasiløse og unødvendig negative voksenpersoner som satte foten ned for alle framskritt jeg foreslo. Og jeg lovte meg selv at jeg garantert skulle bli annerledes når jeg selv fikk barn.

Så møter jeg meg selv i døra og må innse at jeg har blitt voksen voksnere. Jeg ser begrensningene. Jeg har alle innvendingene. Men mens Lillesøster forklarer, biter jeg dem i meg og konsentrerer meg om å stille oppfølgerspørsmål og komme med begeistrede tilrop. Før jeg skylder på borettslaget, som aldri ville godkjent ei diger vannsklie fra soveromsviduet. Og det skjønner Lillesøster godt, for alle resignerer i møte med borettslagsregler. Kanskje vi kan bygge en liten modell av det, i stedet?

Jeg er usikker på om jeg har blitt lurere eller feigere med åra.


mandag 20. mai 2013

Denne er til deg. Dette kan du gjøre.

Søttendemai er vel overstått. Det ble en alldeles fabelaktig nasjonaldagsfeiring både for store og små, tobeinte og firbeinte her i huset. Årets opptelling konkluderte med at 63 personer i alderen 0 år til man-spør-ikke-om-alder var innom, samt tre hunder i aldersgruppa valp. Knusebedårende, var de alle sammen (og da har jeg ikke engang begynt å beskrive valpene).

Samtidig benytta vi anledningen til å markere den andre 17. mai-dagen, den som betyr noe også utenfor landets grenser. Datoen er nemlig også IDAHO, den internasjonale dagen mot homofobi og transfobi. Det var jo en ypperlig mulighet til å feire to ting på en gang, og slå et slag for mangfold og toleranse på skikkelig vis. Heldigvis var vi godt forberedt, vi hadde nemlig kjøpt splitternytt regnbueflagg. Se, så fine de to flaggene er sammen:


At jeg ser litt molefonken ut bør ikke gå ut over de fine flaggene på bildet.
Dessuten var det fotografens skyld. 
Hvis du ønsker å bidra til kampanjen, trenger du ikke gråte for at 17. mai er over. Hele mai er nemlig Europarådets kampanjemåned mot hatprat, dedikert til lesbiske, homofile, bilfile og transpersoner sine rettigheter. Du kan lese mer om hvordan du deltar på Skeiv ungdoms nettsider.

Er du ikke sikker på om sånne kampanjer er nødvendige, sier du? Er vi kommet så langt allerede, sier du? La meg hjelpe deg litt på vei.

Du kan begynne med å ta innover deg disse tallene, gjengitt i Tidsskrift for norsk psykologforening:
Flere studier fra vestlige land har vist at homofile har mer angst og depresjon, og at de har høyere forekomst av selvmord enn heterofile. I tillegg viser en NOVA-rapport fra 2007 at homofile tenåringer er mer utsatt for trusler, mobbing og vold. 
Ifølge rapporten har fire av ti homofile/bifile gutter og to av ti lesbiske/bifile tenåringsjenter oppgitt at de har vært utsatt for vold som gjorde det nødvendig med behandling av lege siste året. Det er fire ganger så mye som hos heterofile tenåringer. 
Rapporten dokumenterer også at homofile tenåringer oftere har vært utsatt for vold fra sine foreldre enn heterofile tenåringer.
Du kan ta en kikk på dette nummeret av Utdanning, som slår fast at "jævla homo" fremdeles er det mest brukte skjellsordet i norske skolegårder, og at nesten halvparten av alle homofile er skjult på arbeidsplassen.
Lærere på ungdomstrinnet og helsearbeidere er de som har de største utfordringene knyttet til åpenhet, viser undersøkelsen «Homofile, lesbiske og bifile arbeidstakere i storbyen.»
Du kan lese leserbrevet som ble postet på Twitter av selveste Stephen Fry, som kommenterte the best letter I've read for a long time. Not ashamed to say it made me cry: 
I am the mother of a gay son and I've taken enough from you good people. I'm tired of your foolish rhetoric about the "homosexual agenda" and your allegations that accepting homosexuality is the same thing as advocating sex with children. You are cruel and ignorant. (...)  
My firstborn son started suffering at the hands of the moral little thugs from your moral, upright families from the time he was in the first grade. He was physically and verbally abused from first grade straight through high school because he was perceived to be gay.
Du kan for eksempel se på dette videoklippet, hvor Joel Burns snakker om tenåringer som har tatt livet sitt på grunn av homohets, og forteller om hvordan han nesten endte sitt eget. Budskapet hans til tenåringer som ser på er "stick around, it gets better". 
Du kan bidra til at det budskapet blir sant. DU KAN SE HELE FILMEN!



Jeg kunne fortsatt i det uendelige, med tall, statistikker, personlige fortellinger og ymse videoklipp. Men hvis du ikke har blitt overbevist ennå, er du neppe i den gruppa som lar seg overtale av fakta (eller av følelser, eller din egen samvittighet, for den saks skyld). Denne siste oppfordringa er derfor ikke til deg.

Denne er til DEG
Du kan gjøre en forskjell. Du kan si ifra når du hører diskriminerende ytringer. Du kan bruke inkluderende ord og vendinger. Du kan lære barna dine å være rause. Du kan være et forbilde for de som er rundt deg. Du kan redde liv og psykisk helse. Du kan begynne nå.
Og du kan lese mer her.

P.S. Hvis du blir litt nedtrykt av dette, ta deg noen minutter og se den filmsnutten som alltid gjør meg skikkelig, skikkelig glad: It gets better!



P.P.S. Du kan også gjerne legge inn en kommentar med tips, fakta, oppfordringer, linker, erfaringer eller annet som folk bør kjenne til. Kanskje kan du også dele denne bloggposten. Eller et bilde av deg selv med kampanjeteksten. Noe kan du gjøre, det er helt sant. 


P.P.P.S. Du kan snakke med noen, hvis du for eksempel er en ungdom som føler deg ensom, på Ungdomstelefonen.

onsdag 15. mai 2013

Ja, vi elsker (med blandete følelser)

– Er bunaden min helt klar, mamma? Lillesøster (7) har vært bunadsentusiast siden før hun lærte seg hva plagget het, i mange år var det bare ”søttendemaikjolen” som gjaldt, helst uttalt med pipeglad stemme. Nå gleder hun seg til å debutere i selveste rondastakken som mamma hadde da hun var liten, endelig passer den! Hun har prøvd den flere ganger, svingt rundt foran speilet og øvd med både flagg og finsko.

De siste dagene har søttendemaifeberen blitt gradvis trappa opp. Først måtte de vanlige nattasangene byttes ut med nasjonalsangen, må vite. Lillesøster står stolt og rank i senga hver kveld og framfører Ja, vi elsker med en lidenskap som ville fått de såkalte NorgesPatriotene (sic! pføy!) til å rødme av misunnelse. Hver ettermiddag kommer hun hjem fra skolen og forteller små bruddstykker av norgeshistorien: Frigjøring fra Danmark, samling på Eidsvoll, andre verdenskrig, kong Haakon og kong Olav og kong Harald. Hun har perla et armbånd i rødt, hvitt og blått, og i dag ser hun på Youtube-klipp med Jens Book-Jensen som framfører Norge i rødt, hvitt og blått mens hun prøver å akkompagnere ham på munnspill (og jada, selv munnspillet har nasjonalfargene).

Jeg ser på henne og overveldes av mildt sagt blandete følelser. Jeg kjenner også igjen den kilende søttendemaifryden, og jeg setter pris på at hun lærer seg sanger og historie og føler eierskap til både norske flagg og norsk kulturarv. Samtidig kjenner jeg et stikk i magen og en klump i halsen.

Ennå vet nemlig ikke Lillesøster at nettopp disse symbolene også brukes som et virkemiddel for å ekskludere folk som ser ut som henne. Foreløpig er hun lykkelig uvitende om de ilske nettkommentarfeltene som uttrykker at hun ikke har noe i bunad å gjøre, og som hevder at hun kan lære seg sanger og vifte med flagg så mye hun orker, men norsk kommer hun aldri til å bli. Riktignok har hun allerede støtt på kommentarer som har gjort henne både forvirra og trist, men i Lillesøsters verden er dette kjipe enkelthendelser. De store sammenhengene, innsikten både i såkalt hverdagsrasisme og det uttrykte brungrumshatet som bobler i enkelte deler av folkedypet er ennå ukjent for henne.

Og jeg, som høytidelig framfører flaggsangen på egenhånd hver gang jeg ruller ut terrasseflagget og alltid har elska 17.mai, kjenner at nasjonaldagsgleden min blandes med en økende motvilje. Jeg vil så gjerne hylle fedreland, flagg og demokrati og alt som er fint, men ikke på bekostning av mangfold. Ikke bruk symbolene mine til å holde andre utenfor. Da blir jeg både sur og sår.

Så jeg sender ut ei bunadskledd, flaggsvingende, mørkhuda jente på 17.mai, mens jeg trekker pusten dypt og krysser fingre for at det eneste hun skal få i fleisen den dagen er is som hun søler selv. Det er nemlig bare et tidsspørsmål før noen serverer henne den fulle innsikten. Og jeg vil gjerne gi henne enda flere verktøy med i bagasjen innen den tid. Det kommer hun til å trenge.

søndag 12. mai 2013

Men kan vi egentlig leke sammen?

I kveld var vi på 1.kommunionsfeiring for ei nydelig ung dame, og dåpsfeiring for ei enda yngre (men like nydelig) frøken. Foreldrene var lure og slo sammen anledningene, noe som resulterte i en fabelaktig, kjempestor fest på et samfunnshus nær oss.

De små hovedpersonene har familie av eritreisk opprinnelse, og da vi kom til festen, ble Lillesøster (7) og jeg straks omringa av en stor flokk med smågjester som ikke kjente oss fra før, og som lurte fælt på hvem vi var. Eller mer spesifikt, hvem Lillesøster var, og hvordan det egentlig hang sammen at Lillesøster ligna på dem, men kom sammen med meg (for let's face it: Det var tross alt jeg som stakk meg ut litt i forsamlinga).

– Er hun også fra Eritrea? undret en ung mann som dro meg i kjolen for å få oppmerksomhet.
– Nei, men hun er fra Etiopia, og det er jo naboen til Eritrea, svarte jeg.
– Hæ? Er hun fra Etiopia? Men du da? Du er ikke det?
– Nei, jeg er fra Norge. 
– Men hun ER født? Er det noen som har født henne? Den unge mannen var ganske bekymra, nå.
– Jada, det er selvfølgelig noen som har født henne. Men ikke jeg. Jeg henta henne i Etiopia. 
– Men snakker hun norsk, da? spurte ei ung dame.
Ja, hun har bodd i Norge siden hun var liten, beroliget jeg. Den unge damen trakk et lettelsens sukk.
Hvilken skole går hun på? Hvor gammel er hun? istemte flere andre.
– Dere kan jo spørre henne selv, smilte jeg.

Og så gjorde de det, og Lillesøster svarte trygt og kontant, og på et lite blunk var alle formaliteter unnagjort, og hele ungeflokken forsvant for å leke politi og røver. Vi så ikke veldig mye til noen av dem på en stund – Lillesøster ble sågar igjen på festen litt ekstra lenge, for det måte jo danses en del, må vite (og konsumeres store mengder injera, wot og kake).

Før Lillesøster skulle sove i kveld snakka vi litt om dagen og den finfine festen, og vi kom innom spørsmålene som møtte oss, bare sånn for sikkerhets skyld.
– Synes du det var morsomt? Eller litt rart? lurte jeg på. Lillesøster dro litt på det.
– Mneeei, jeg synes ikke noen av delene, egentlig. Men jeg vet hvorfor de spurte så mye. 
– Å? 
– Fordi de hadde så lyst til å leke med meg, vel. For jeg ligna på dem, men de visste ikke om vi kunne snakke sammen, siden jeg ikke var fra Eritrea. Men da de fant ut at jeg snakka norsk, jeg også, ble de sånn "PJUUH!", kjempeletta, lissom. For da var det ikke noe problem. 

Hun har rett i det. Det viktigste er jo at man kan leke sammen. Da er det ikke noe problem.

lørdag 11. mai 2013

Fredagsdiktet: Me skal elska som dyr

Nynorsk, altså. Jeg har blitt ekstra glad i nynorsk i det siste!

Jeg har for så vidt vært begeistra for målformen siden jeg begynte å lese dikt, altså sånn i tenåra en gang. Men jeg har aldri følt noe særlig eierskap til nynorsken. Vi som vokste opp i østlandsområder ikke så langt fra svenskegrensa sleit litt med det. Ofte endte vi opp med å svorske noe skrekkelig når vi prøvde å konstruere noe vettugt på nynorsk. Ikke var det mye hjelp å hente i lærerens råd om å bruke dialekta vår som rettesnor, heller.

Vår egen østfolddialekt ble (og blir fremdeles) altfor ofte omtalt som fordummende og "ikke så mye en dialekt som en talefeil", og vi ville jo ikke forbindes med sånt. Og dermed ble dialekta dempa ned, og nynorsk ble et poetisk språk som noen flinkinger kunne bruke til å skrive dikt og sånt, men ikke noe som egentlig angikk oss (og med oss mener jeg vel egentlig mest meg).

Men nå har jeg jobba meg gjennom opptil flere lange innleveringsoppgaver på dette sidemålet mitt i forbindelse med norskstudiet, og jeg begynner å kjenne på en snikende begeistring for å skrive nynorsk også. Altså bruke det, skikkelig bruke det, til å drøfte, debattere, reflektere og argumentere. Tenk at jeg får det til! Ennå er jeg ikke på et nivå hvor jeg tør (og klarer) å slenge sammen bloggposter i forbifarten på nynorsk, jeg har rett og slett litt prestasjonsangst og klamrer meg fremdeles til ordboka, bare for sikkerhets skyld.

Men allikevel, da. Det er et på alle måter framifrå språk. Nynorsk er så tøft og så poetisk på en og samme tid. Nynorsk har rett og slett både baller og silkemyke fingre.

Her er ukas fredagsdikt, bare bittelitt forsinka. God helg, dere.


ME SKAL ELSKA SOM DYR

Me skal elska som dyr
og som englar
Som blakke hestekroppar
og sommarfuglkyss
Me skal storma fram
over sanddynene saman
og sitja heilt roleg
i sofakroken
medan det grå jærregnet
siler over knausane
si fiolette hud
Måltid lått og
det merkelege huset
me kallar framtid
Eg skal elska deg
med det hav
eg eig inni meg
Me skal elske som dyr
og som englar

(Helge Torvund)

tirsdag 7. mai 2013

Du veit det er vår når...

Det er lett å merke tegnene. Jeg våkner tidligere, jeg nynner (om mulig) enda mer, og den fullstendig berusende lukta av bar asfalt og rå jord gjør meg svimete av lykke når jeg er ute og spaserer. Jeg inhalerer hver gang.

Vår tra la la/Vår tra la la/Vår tra la la/Vår tra la la/Vår i år

Andre tegn er kanskje ikke like universelle, men svært tydelige for de av oss som har videregående skoler som arbeidsplass. Jeg snakker selvfølgelig om lærernes svar på hestehov og blåveis. Jeg snakker om russ.
Når de første kneipp-skoa dukker opp i klasserommet, er det vår (gammelt lærerordtak).
Jeg har sett mange mislykka forsøk på russeknuter. Klassikeren er de som prøver å synge alle utsagn, eller snakke et annet språk, en hel skoledag. Det er rørende enkelt å sabotere: Man trenger bare å skråle litt insisterende på en annen, fengende melodi eller stille noen brå og sjokkerende spørsmål, så klapper kidsa sammen som Fredo Corleone i huset ved Lake Tahoe. Ikke at jeg vil ødelegge, altså, men noen frynsegoder skal vi lærere også ha.

Kneipptøflene på bildet var imidlertid de beste brødskoa jeg har sett så langt, svært gjennomtenkt og begrunnet i designen. Gaffatape i sålen for å forhindre slitasje, men ikke tape hele veien opp, for da blir det fuktig. Plaster rundt ankelen - fordi skorpa gnager.  Og vips, så var den knuten på plass.

Dette ser du ikke i reportasjene om det elleville forbruket til dagens russekull. 
Jeg ble så glad da jeg så denne sykkelen på parkeringsplassen forrige dagen. For selv om det er noen som bruker vanvittige summer på elleville russebusser og -konsepter, er det flere som nøyer seg med en litt rusten, gammel kassebil på deling. Eller kollektivtransport, for den saks skyld. Og det er altså noen som velger helt andre alternativer. Hvert eneste år. Det fungerer bare ikke så bra for tabloidene å syte over det elleville forbruket til ungdommen nå til dags når illustrasjonsbildet er en russesykkel og leserne selv kjører SUV. Hvordan skal vi kunne bli moralsk oppbragt over det, lissom?


Lukrativt å være en tur innom jobben til mamma i disse dager. 
Lillesøster (7) betrakter russ som fantastiske skapninger som attpåtil sitter på noe hun ønsker seg: Russekort! Hun rangerer russen et godt stykke over Djustin Biiiiber på kulhetsskalaen, og synes det er rart at den tidvis teite mammaen hennes får lov til å omgås disse mytiske skapningene på jevnlig basis. Derfor var det veldig stas å få være med mamma på jobben i dag. Her bruker jeg imidlertid "være med mamma" i begrepets aller løseste forstand, for jeg så ikke mye til henne. Mens jeg hadde fagsamtaler med elever veltet hun seg lykkelig i en haug med russ, midt i skolegården. Hun klarte sågar å true overtale noen av dem til å snurre henne rundt som en karusell. Opptil flere ganger.

I kveld var det ei fornøyd og lett mai-rusa frøken som skulle legge seg. Det var ikke noen vei utenom: Nattasangen måtte være Ja, vi elsker. Den hadde de øvd på i klassen i dag, og den skulle synges. Det ble ikke bare nasjonalsangen på sengekanten. Jeg måtte også gjennom ett vers av Vi ere en nasjon, vi med og en noe haltende versjon av Norge i rødt, hvitt og blått. Lillesøster deltok sporadisk, men ellevillt, der hun kjente igjen noe av enten tekst eller melodi.

Det var faktisk ganske fint, til tross for delvis sviktende stemme og/eller tekstkunnskap. Hjertet mitt rakk å svulme litt i kjærlighet både til datteren, fellesskapet, landet, og alt det der. Så lå vi en stund, helt stille, og smilte til hverandre.
God natt, jenta mi, sa jeg kjærlig.
God natt mamman min, sa hun og klemte meg.
Sov godt, lille venn.
Mamma, du lukter kritt.