tirsdag 18. desember 2012

Julelur i en fei

Nå skal jeg gi dere verdens lureste tips! Det er et skikkelig klask-meg-i-panna-at-jeg-ikke-visste-dette-før-tips. Ulempen er at det kommer nå, etter at alle skikkelige folk for lengst er ferdige med pepperkakebakestria. Ja, faktisk så seint at de fleste av bildene allerede er forsvunnet fra Facebook-feeden. Da får dere prøve å huske det til neste år (lykke til med akkurat det).

Når man er langt over snittet juleglad, langt under snittet huslig, middels travel og ellers ganske bedagelig anlagt, lærer man seg å prioritere. I denne sammenhengen er prioritere et fint ord som betyr å få maks ut av julekosen med et minimum av stress (jeg viser for øvrig til fjorårets festskriv om å velge de tradisjonene som gir glede, framfor de som stjeler energi).

Pynting av pepperkakehus er et av førsjulstidas høydepunkter her i huset, særlig for dessa som er små. Selve bakinga og monteringa av pepperkakehus er som regel en langt mindre barnevennlig aktivitet. Sant å si er den lite voksenvennlig, også. Jeg har lenge kjøpt ferdig byggesett for pepperkakehus, og det fungerer greit. Men man må fremdeles montere delene, og varm sukkermasse eller melis er standardmetoden. Det har sine ulemper. Melisen er skjør og svak og stivner sakte, mens sukkermassen er djevelens eget verk: Først er den så varm at den brenner fingrene av deg, og vips! så stivner den og blir beinhard før den har vært i nærheten av ei pepperkake-husnov. Dessuten er den nesten umulig å fjerne fra kjeler og sleiver etterpå.

Her er tipset: Bruk Smørbukk-karameller! Det er helt genialt, folkens. Deng en pose Smørbukk-karameller i gryta, smelt dem på lav varme, og voilà! Verdens aller beste lim til pepperkakehus1. Karamellene smelter på lav temperatur, så selv små barnehender kan komme borti massen uten at fingre går tapt. Massen er snill og formbar, og stivner langsomt nok til at man faktisk rekker å bruke den, men raskt nok til at man slipper å støtte opp bygningsmassen i lange tider.

Man kan ta på det og leke med det
– så får det heller være at bildet ser litt ekkelt ut. 

Dessuten smaker det godt  bedre enn sukkermasse vidunderlig! Egentlig trenger man ikke en hel pose for å montere to hus, som vi gjorde i går. Men man trenger definitivt såpass for å få tilfredsstilt karamelltrangen. At ungene kan trille kuler og lage slanger og behandle karamellmassen helt som plastilina, kommer som en ren bonus på juleverkstedet.

Karamellmassen varmer seg dessuten opp igjen i en fei, noe som er kjekt hvis noen for eksempel (og dette rent hypotetisk) skulle komme til å stappe pipa så full av marshmallows, nonstop og seigmenn at den simpelthen sprekker. Om noe sånt (mot formodning) skulle skje, er det kjekt å kunne lunke litt på kjelen og ha fiks ferdig fugemasse klar på et blunk.

Naboskapet i pepperkakebyen tok seg betraktelig opp
etter at den nye bygningsnormen ble innført. 
Så kan glade pepperkakehuspyntere slå seg løs, helt uten skam, blygsel og voksenstyring. Less is a bore, heter det i pepperkakehusbyen. Og når glade småjenter pynter lystig og skråler julesanger av full hals, kommer julestemninga byksende på den voksne som sitter på sidelinja (og snufser glad, men diskret, fordi hun blir så rørt av det hele).




1 Jeg har ikke kommet på dette selv, altså. Jeg fant det et sted på internettet i fjor, og ble umiddelbart omvendt til smørbukkmodellen. Jeg kan bare ikke huske hvor jeg fikk det fra, så jeg får ikke kreditert rette vedkommende. Beklager, rette vedkommende!

torsdag 13. desember 2012

Snørr og forviklinger


Disclaimer: Hvis du misliker bloggposter om a) sykdom og b) folks drømmer, kan du bare klikke deg bort fra denne med en gang, for eksempel til et fint dikt eller noe. 

Sånn, nå som det er unnagjort, kan jeg straks og med en gang syte over at i det øyeblikket jeg signerte for levert eksamensoppgave, kjente jeg feberen komme sigende, og den lille sesongarbeidende rivjern-alven klatret ned i halsen min og gjorde en helsikes jobb med å harve opp det området jeg trenger for å puste og snakke, blant annet. 

Jeg klarte forsåvidt å karre meg på jobb (det var ikke så vanskelig, for i går hadde vi førjulsforedrag med gløgg, og i dag har jeg hørt på praktfullt flinke psykologielever som holdt foredrag om egne forskningsprosjekter, så jeg kunne forsåvidt bare lene meg tilbake og nikke bifallende og klappe begeistret), men i går ettermiddag måtte jeg bare krype hutrende og sutrende til sengs mens jeg tenkte på den fine M-ruta du ser øverst i posten her. 

Og så begynte de intense og komplett utmattende feberdrømmene. Jeg skled rundt blant svette laken mens jeg måtte møte de skrekkeligste utfordringer. Som denne:

Jeg befant meg på den engelske landsbygda, og måtte megle i en veldig kompleks og delikat sak mellom forskjellige grupperinger innen det britiske aristokratiet. Det var min oppgave å finne ut hva som hadde skjedd og hvordan konflikten skulle løses, uten at noen ble pinlig berørt eller sinte. Det var veldig viktig! Og for å kunne gjøre dette, måtte jeg bøye norrøne verb. Jepp. Det var helt sentralt for oppgaven. 

Jeg hadde store skjemaer med norrøne verb, og de skulle flyttes og arrangeres i et sinnrikt system etter hvert som jeg snakket med de forskjellige gruppene. Gjorde jeg noe feil, risikerte jeg både mitt eget skinn og full borgerkrig (og alle vet jo hvor blodig det kan bli blant roser og gresskar på den engelske landsbygda). Og jeg som synes norrøne verb er så vanskelig! 

Det er ikke så rart at jeg var i England i natt. Det har blitt en del Downton Abbey i det siste, og dessuten er jeg midt i The Casual Vacancy av JK Rowling. Jeg blander ofte inn nylig konsumert populærkultur i febermarerittene mine. Så da jeg våkna, priste jeg meg lykkelig for at jeg ikke rakk å begynne på Tjärven av John Ajvide Lindqvist før jeg ble syk. Vi vet hvordan det kan gå. Og selv om Saw-Trygve-episoden er morsom å tenke på nå, var ikke den drømmen noen ...drøm, akkurat.


torsdag 15. november 2012

Grammatikknostalgi



Noen ganger blir jeg nostalgisk. På pluskvamperfektums vegne, for eksempel. Stakkars, fine pluskvamperfektum som ikke finnes lenger. I navnet, altså. Jeg var alltid litt ekstra glad i det navnet. Plus que parfait, som det heter på fransk: Mer enn fullført. Skikkelig ferdig, med andre ord. 
Jeg var et sånt rart barn som likte grammatikk og smakte på verbtidene som små drops, lærte dem utenat og sa dem for meg selv. Pluskvamperfektum, hviska jeg til meg selv. Første og andre kondisjonalis, sang jeg inni hodet mitt på vei hjem fra skolen. Jeg ble sterk av å kunne de ordene, jeg var Hermione Granger flere tiår før hun ble født i bokformat. 
Men nå! Nå er det plutselig nye navn som gjelder. Der de gamle var som knitrende, hemmelighetsfulle boksider, er de nye som sånne rene, sterile stålredskaper i et kjøkken. Jeg har ikke bruk for de gamle ordene lenger. Nei, det er skikkelig ferdig nå. Det er bare noe som kunne/ville ha vært. 

...og før jeg visste ordet av det var det eksamenstid igjen. Snart er tre fjerdedeler av det toårige norskstudiet mitt fullført. Begynte jeg ikke for omtrent to uker siden?




torsdag 8. november 2012

Gaven som virkelig varer

For nesten to måneder siden runda jeg førti (år, altså - ikke kroner eller skonummer, for eksempel). I forveien tok jeg meg god tid til å grue meg grundig. Helt irrasjonelt, for objektivt sett synes jeg ikke at førti er noen problematisk alder i det hele tatt. Men jeg fikk helt hetta av å se den knytta til meg selv: Hanne (40). Både irrasjonelt og selvsentrert, med andre ord, ikke noen formildende omstendigheter der i gården. Det finnes imidlertid klare fordeler med å gjøre unna gruinga på forhånd. For da merkedagen opprant, var jeg nemlig helt ferdig med sånt tull, og kunne være bare glad og fornøyd.

Det er ålreit å være førti. Jeg liker jo å være voksen (jeg gråt meg for eksempel gjennom både søtten- og attenårsdagen min, og sånt savner man virkelig ikke). Og førtis-tilværelsen ble ekstra ålreit da jeg fikk verdens aller fineste overraskelsespresang på festen min. Det viste seg at en overveldende stor del av vennene mine hadde hatt et hemmelig prosjekt på gang i lang tid. I lang, lang tid.

Da overraskelsen ble vist på storskjerm på festen min var jeg bare millimeter unna skikkelig ugly cry, samtidig som jeg virkelig ikke kunne forstå hvordan de har klart å rotte seg sammen bak min rygg så lenge. Det er som når det skjer et sånt skikkelig plot-twist et stykke ut i en TV-serie, og så ser man plutselig alle de tidligere episodene i et helt nytt lys. For hvor var jeg egentlig den dagen da alle jeg kjenner møttes på arbeidsplassen min for å lage en gladfilm?

Og når nettene er mørke, været er dårlig, når jeg er litt sliten, når noen er teite eller jeg bare trenger en ekstra piff, ser jeg på filmen. Igjen og igjen. Og blir tullete, boblende glad og varm om hjarterota. Hver gang. Så mange fine folk.


(hvis du dobbeltklikker på filmen får du fullskjermopplevelsen)

Tusen, tusen takk til alle dere nydelige, vidunderlige menneskene som var med på å gi meg the gift that keeps on giving. Dere har lyst opp hele høsten og vinteren. Jeg elsker dere!



P.S. Hvis noen har lurt på hvem den mye omtalte Mannen i familien er, så ser dere ham med rutete skjorte og ei rød lampe som mikrofon, ganske i starten av filmen.

mandag 5. november 2012

Fakta fra Finland

Nabojenta (8) er innom stua for å kikke på vårt nyeste tilskudd til familien. Hun beundrer Hunden en stund på avstand, for sånne små valper sover mye, og da skal de ikke forstyrres. Vi snakker litt sammen så lenge, og det er mye hunderelatert hun lurer på:

– Hvordan fikk dere henne?
– Hun kom med fly fra Finland.
– Hæ? Kom hun med fly? Fra et annet land?
– Ja, og så ble hun kjørt hit til oss. 
Nabojenta grunner litt på dette. Så lyser hun opp:
– Ååååh, hun er adoptert!

Jepp, det er jo dønn logisk, egentlig. Når hunder kommer med fly, er de adoptert. I motsetning til de hundevalpene man ellers ville født selv, altså.

lørdag 3. november 2012

Fredagsdiktet: Deg vil jeg aldri glemme




DEG VIL JEG ALDRI GLEMME

Deg vil jeg aldri glemme, sa jeg
men hvis jeg likevel skulle glemme deg
så ville jeg fornemme deg, sa jeg, slik
jeg fornemmer en drøm på den andre siden
av søvnen, ja, slik jeg aner en forlatt by
som et lysskjær over himmelen i det fjerne

Men slik skulle jeg glemme deg: som et tog
jeg hører i det fjerne og i det samme har glemt
Som et liv jeg har forlatt i et liv før dette
I en by ingen noensinne har bodd i. Og der en
telefon står og ringer i et tomt og mørklagt hus

(Stein Mehren)

fredag 2. november 2012

Hundedager

I løpet av den siste uka har jeg trampa stolt rundt i borettslaget hver eneste dag, flere ganger om dagen, mens jeg har lagd rare pludrelyder som ellers ville fått meg til å skamrødme. Splitternye og knuseskjønne familiemedlemmer kan gjøre rare ting med folk.

Det aller minste og nyeste tilskuddet i husholdningen kom hit sist lørdag, flybåren fra Helsinki. Da hun ble båret inn i huset var hun både engstelig og tommelomsk, stakkars liten, og ville helst sitte musestille i en armkrok. Men hun tinte raskt opp, og familiens ordforråd har gradvis blitt erstattet med beundrende aaaawww-lyder. For hun er så søt!

Søt? Hvem, jeg? Det vet jeg vel!
Den lille voffen er en åtte uker gammel finsk lapphund, og vi er fôrvertene hennes. Det betyr i grove trekk at hun bor hos oss hele livet, men at oppdretter (som er en kollega av meg) stiller henne ut og skal bruke henne i avl (her kan du se kennelklubbens forslag til fôrvertavtale).

Storebror (11) har ønska seg hund siden han visste hva en hund var. Han er usedvanlig glad i både dyr og babyer, og i hunder aller mest. Men han hadde nesten gitt opp håpet om en firbeint kompis. Det er ikke en forpliktelse man inngår uten å tenke seg grundig om, og det var først i våres jeg ble sikker på at vi hadde både motivasjon og overskudd til å følge opp en hund slik den fortjener. Det tok enda litt lenger tid å overtale Mannen, for han var skikkelig skeptisk til det hele.

Altfor mye jobb, sa Mannen lenge, uten at han noensinne har bodd sammen med et dyr, så egentlig har han ikke peiling. Akkurat den typen aktiviteter vi trenger! Og dessuten skal jeg mate den og gå tur med den og leke med den, parerte jeg entusiastisk, godt hjulpet av både nær og fjernere familie. Og jeg har bodd sammen med hund både i oppveksten og i studietida, så jeg har et brukbart grunnlag for å vurdere det.
Endelig kom du!
Kjærlighet ved første kos. 
Storebror går tur, godsnakker, trøster og klapper. Han tørker uoppfordret opp både små og store valpeuhell fra gulvet, uten å fortrekke en mine. Og han er dønn motivert for sju timers teorikurs om hund (på en lørdag), så han kan lære mer om hvordan han kan være en god og fornuftig hundevenn.

Og hva med Mannen, da? Det tok ikke mange timene før Mannen tidligere kjent som herr Skeptisk lå langflat på gulvet og fniste. Og riktignok hadde vi ingen planer om å ha hund i sofaen, men for all del – noen ganger endrer visst planene seg. Så til de grader, faktisk. Hvis noen hadde prøvd å antyde for noen år siden at Mannen skulle bli hjemmeværende med valpepermisjon, ville vi ledd rått, hele gjengen. Det virker imidlertid ikke som om noen lider noen nød av endringene.

Det er jo hyggelig med litt selskap i sofakroken.
Vi er for øvrig veldig spent på hva vi kommer til å få ut av dressurkurset, for sånne lapphunder er visst veldig lærevillige. Og vi har jo noen beskjedne mål, ikke for mange. Selv håper jeg at hun kan lære seg å anmelde film, mens Mannen gjerne vil ha hjelp til å vakuumpakke kjøtt. Men kanskje er vi helt på jordet. Det kan jo hende at talentene hennes ligger i en helt annen retning. Sekkepipe eller korsstingsbroderi, for eksempel. Vi får se hva det blir til, man vil jo være åpen.

fredag 26. oktober 2012

Fredagsdiktet: There is a girl inside

Lucille Clifton, altså! Snakker om tøff, kul og talentfull dame. Hun døde for to år siden, 73 år gammel. Heldigvis etterlot hun seg en enorm arv, i form av alle de fabelaktige diktene. Jeg har skrevet om henne før, hun har vært i fredagsdiktet hele tre ganger. Men det er ingen grunn til å sette strek der, så her kommer enda et Clifton-dikt.


There is a girl inside

There is a girl inside.
She is randy as a wolf.
She will not walk away and leave these bones
to an old woman.

She is a green tree in a forest of kindling.
She is a green girl in a used poet.

She has waited patient as a nun
for the second coming,
when she can break through gray hairs
into blossom

and her lovers will harvest
honey and thyme
and the woods will be wild
with the damn wonder of it.

(Lucille Clifton)

Når man blir helt tom inni seg

I kveld fortalte Lillesøster (7) at en av sjuendeklassingene på skolen har plaga henne noen ganger. Han har dytta henne og sagt noe til henne som gjorde henne lei seg.
– Hva sa han for noe, da? lurte jeg på.
– Han sa …n…han sa neger, mumlet Lillesøster med nedslått blikk.

Lillesøster har aldri nedslått blikk, hun pleier å møte verden med knyttede never og et kjempestort smil, men nå så det ut som hun skammet seg over noe. Jeg kjente at det sank litt i meg, ikke først og fremst på grunn av n-ordet, men på grunn av Lillesøsters ukarakteristiske kroppsspråk. Men jeg svarte i samme tonefall som jeg vanligvis gjør når hun forteller om ting som har hendt, jeg prøvde å få alle kjensgjerninger på bordet før jeg reagerte.

– Vet du hva neger betyr, da? spurte jeg.
– Neei, måtte Lillesøster medgi. Så trakk hun pusten og kikka opp på meg:
– Men jeg skjønte at det var noe fælt!
– Hvorfor tenkte du det?
– Fordi han sa det på en sånn sinna ertemåte. Og fordi jeg ble helt tom inni meg.

Den beskrivelsen av å bli utsatt for nedsettende bemerkninger var så presis at jeg ble ganske tom inni meg, jeg også. Men Lillesøster satt der og venta på et svar og en forklaring. Jeg trakk pusten og prøvde å fortelle. At neger er et ord som blir brukt om de som er brune i huden, som kommer fra Afrika eller ser ut som de kommer fra Afrika.

– Sånn som meg, da? Så han får SI sånn? Hun sperret opp øynene og jeg følte det som å drukne en sekk med kattunger. Jeg forklarte videre. At ordet var vanlig i gamle dager, men at det ikke brukes så ofte nå lenger. At mange, særlig voksne og gamle mennesker, bruker det uten å mene noe galt med det, og uten å ville erte noen. De har bare ikke fulgt helt med.

Men at det også finnes noen som bruker det for å være slemme med vilje, og at hun nok hadde helt rett i at akkurat denne gutten tilhører den sistnevnte gruppa. Sånn kan man som regel merke.
Og jeg sa at ingen har rett til å kalle noen noe som gjør at de blir helt tomme inni seg, uansett hva det ordet betyr. Men at det allikevel finnes mange som sier forskjellige ting nettopp for å gjøre andre lei seg. Og noen ganger sier folk ting uten å ville gjøre andre lei seg, men så blir de det allikevel.

Vi hadde en ganske lang prat i sofakroken, og enda en etter at kveldens sengekant-lesestund var ferdig. Vi drøftet hva som er greit å si til andre og hva som ikke er greit, og hvorfor. Om hva vi skal si hvis vi har kommet i skade for å gjøre andre tomme inni seg, og hva vi skal si hvis andre gjør det med oss. Og om at det er verre hvis noen vi liker og er glad i, sier dumme ting til oss. For denne ukjente gutten var jo tross alt ikke en som Lillesøster hadde noe behov for å bli anerkjent av, men allikevel da, mamma.

Egentlig hadde jeg planer om å bruke voksentida mi i kveld på zombieserier og annen moro, men jeg endte opp med å gruble litt i stedet. Ganske løst og fragmentert, må jeg tilstå, for mentalt er jeg faretruende nært zombienivå, akkurat nå. Men la meg få tenke høyt uansett (det er tross alt min blogg, så jeg gjør som jeg vil): Alle er i prinsippet enige om at det ikke er lov å si ting for å være slem. Den konkrete episoden Lillesøster fortalte om, faller åpenbart i den kategorien. Men hvor tar de det fra, de som sier sånne ting? Og hvor går grensene for øvrig? Det er ingen enige om.

For ikke så lenge siden hadde jeg en prat med noen av elevene mine på videregående. De har en ganske tøff tone i klasserommet, og flere har reagert på at slengbemerkningene sitter løst i den gruppa. Blant annet skjer det litt for ofte at noe karakteriseres med nedsettende prefikser som pakkis-, hore- og homo- (til dømes homomusikk, altså musikk som enhver oppegående fyr med kjønnsidentiteten i orden burde holde seg for god til å høre på). Elevene selv kunne ikke helt skjønne at det var noe problem. Vi tuller jo bare! Vi sier det bare til de som tåler å høre det, de er med på spøken!

Det er klart det skal være lov å tulle med venner. Men humorens grenser er skjøre og utydelige. Ordene vi bruker har så mange valører. Den enes morosjargong kan være den andres mareritt. Jeg mener ikke noe vondt med det, geiper vi, og da skal det være greit. For all del; man vil jo ikke ha et jeg-føler-meg-krenket-tyranni, hvor enhver motstand noen måtte oppleve skal være normgivende for alle andres oppførsel. Men samtidig trenger vi å være gnistrende klar over at hver gang vi velger å si noe drøyt (eller ikke si noe fint) om eller til noen, tar vi et valg som påvirker alle rundt oss.

Hva med han som egentlig ikke er med på spøken? Han som ler anstrengt, for han vil ikke være gledesdreper og sutrepave? Og hva med han som tilfeldigvis deler klasserom (eller pauserom, eller middagsbord) med de to som spøkefullt bruker nedsettende betegnelser på hverandre? Han som ikke er direkte mottaker av fy faen, du er så jævla homo, asså!, han som egentlig ikke har noe med det å gjøre, men som sitter i det samme rommet, og plutselig blir helt tom inni seg. Og ingen andre sier noe til det.
Så han er helt tom helt alene.

Det er aldri greit at noen blir helt tomme inni seg.

torsdag 25. oktober 2012

Hva skjer'a?

Hva jeg har gjort for noe i dag? Artig at du skulle lure på det. Jeg liker jo vanligvis ikke å snakke om meg selv, er jo så beskjeden, men siden du spør, skal du nå sannelig få høre!

I dag har jeg stått opp i grålysninga, vinka farvel til Mannen (ikke for godt, bare til han kommer tilbake fra Kristiansand mot slutten av uka), lagd frokost og matpakker til Storebror og Lillesøster og slusa dem ut på skoleveien.

Så har jeg hatt fagdag med psykologielevene mine, 5 timer undervisning på rappen, et hav av tid (bare at ikke, for det går så fortfort). Jeg gjorde et par små forsøk med personlighetstester og liksomtankelesing for å varme opp, repeterte litt om Freud og litt om metode, svarte og forklarte mens de repeterte selv før prøven, og ga dem til slutt den nøye forberedte prøven. Det ble en tjukk og fin rettebunke, for de skrev så blekket spruta.

Eksempel på Freud og sånt.
Jeg har drukket kaffe i lærersalongen, diskutert gårsdagens forestilling av Villanden på Nationalteateret med en kollega, gleda meg høylytt til julebordet, booket tre møter, løst ei gåte som en annen kollega ga meg for nesten ei uke siden og planlagt tulleblogg med noen av de jeg deler arbeidsrom med.

Jeg har ikke rydda skrivebordet mitt. 
Jeg har sjekka Storebrors lekser, tatt en ørliten powernap på sofaen, lagd middag til én stor og to små (kjøttboller, poteter, saus og grønnsaker), spist middag sammen med to små og ei prompepute, sett over Lillesøsters lekser, satt på en klesvask, meldt Lillesøster på morgendagens svømmekurs og gravd ut funnet fram badetøy, håndkle og badehette fra skapet.

Dessuten har jeg underkasta meg iherdig fotmassasje fra en ivrig Lillesøster, lagt Lillesøster, lest tre kapitler av Mio, min Mio på sengekanten hennes (med bare litt for mye innlevelse) og trøsta Lillesøster som var livredd for ridder Kato (who can blame her, han er jo dritskummel).

Når noen vil leke fotterapeut, må andre bare ofre seg. Huff. 
Jeg har sett morsomme YouTube-videoer med Storebror, lest to kapitler litteraturhistorie, finskrevet manus til morgendagens framføring om Alexander Kielland på HiOA og testa en liten smakebit av manuset med Storebror som grei tilhører.

Og jeg har bakt rundstykker med rugmel og yoghurt, snakka med mammaen min i telefonen, hengt opp klesvask, fjasa på Facebook, svart på tre mailer fra elever, planlagt Lillesøsters kostyme til fredagens Halloween-fest, lest et kapittel språkhistorie, rydda kjøkkenet og begått en bloggpost (er i ferd med å begå, hvis vi skal være pinlig strenge).

Det er jaggu godt jeg ikke er så allround-effektiv hver dag, for da hadde jeg vært helt uutholdelig å være sammen med.

Men nok om meg, hvordan står det til med deg?

fredag 19. oktober 2012

Fredagsdiktet: Høld ut



HØLD UT

Høld ut, min venn, høld ut.
Høld ut om natta svartne.
Høld ut om bakka bratne.
Høld ut om angsten kvæle deg.

Høld ut om du blir svekin.
Høld ut om du blir sigin.
Høld ut om haglet tetne.
Høld ut om brua dætt ned.

Høld ut når faen plire.
Høld ut det stygge fliret.
Høld ut, snart er det mårrån.
Snart tørkes alle tåren'.

Jeg er her og vil hjelpe deg.
Jeg står på andre sida.
Rekk handa ut, så når du meg.
Je er her hele tida.

(Ove Røsbak)

tirsdag 16. oktober 2012

Når ga du dine nærmeste en varig gave sist?

Det er mange fordeler med at barna begynner å bli store. En av dem er at Storebror (11) er i ferd med å bli en skikkelig gullgruve for meg. Ikke fordi han kan ta seg jobb og bli selvfinaniserende (vi er ikke helt der ennå), men fordi jeg heretter ikke har bare én, men to stykker å stjele låne sokker av.
Mannen har i mange år vekslet mellom å gneldre irritert, forklare tålmodig og sukke resignert når par etter par med fine, nyvaskede, nyparede sokker forsvinner fra skuffen hans og ender opp i skittentøyet igjen, etter å ha vært innom tærne mine på veien.

Men gjør det så mye, da? har jeg prøvd å argumentere. Jeg har jo også veldig mange sorte sokker, og vi bytter jo på å ta klesvasken, og dessuten har vi felleseie i dette ekteskapet. Jeg er temmelig sikker på at vi gikk inn i forholdet med omtrent like mange enkeltsokker hver, for eksempel. Like sikker er jeg på at det dreide seg om et oddetall for hver av oss. Det går nemlig ikke an å ha partall med sokker, det vet jo alle som noensinne har hatt tekstiler på føttene.
Men selv om Mannen er usedvanlig raus av natur, blir han ukarakteristisk eiesyk og gnien når det gjelder sokker.

Et år hadde jeg vært litt slapp med julegaver til Mannen, og da fikk jeg en genial idé: Jeg lagde et kort som høytidelig erklærte at min gave til ham var at jeg skulle la være å stjele sokkene hans i ett helt år. The gift that keeps on giving, hver eneste dag! Genialt, tenkte jeg, og følte meg både uselvisk og oppofrende. Som følge av den kjærlighetserklæringen måtte jeg tross alt tenke meg om hele 365 morgener på rad, og alle som kjenner meg, vet at det ikke er lett.

Mannen var forsåvidt glad for å få ha sokkene i fred, men han mente at den derre jeg-bare-oppfører-meg-anstendig-og-presenterer-det-som-en-kostelig-gave-retorikken var lite imponerende, og at den på lang sikt kunne slå uheldig ut hvis den bredte om seg i familien.
Han så for seg gavescenarier av typen:

Gratulerer med 75-årsdagen, tante Tulla! 
Ingen skal spenne bein på deg i hele år! 
Klem fra oss på Skjetten
   ...

Tillykke med dåpen, lille venn – 
jeg skal aldri gi deg verken buksevann, 
kokos eller franske mansjetter. 
Kjærlig hilsen din fadder.

Jeg er forsåvidt enig i at vi bør utvise en viss edruelighet i bruk av sånne gaver. Det er tross alt fort gjort å angre seg når tante Tulla (75 1/2) blir litt for nesevis, eller når dåpsbarnet etter noen år ligger hylende på gulvet og ikke er så bedårende lenger. Men allikevel, da! Jeg synes ikke vi skal være så redde for langsiktige forpliktelser i dette bruk-og-kast-samfunnet vårt.

Og mens jeg sitter og skriver denne bloggposten, kommer Storebror og kikker meg over skulderen. Han leser litt, sperrer opp øynene og retter en anklagende pekefinger mot meg: Håh. Håh! NÅ skjønner jeg hva som har skjedd med sokkene mine!

Og vips, så er sønnens julegave i boks. Gjett om han kommer til å bli overraska!

fredag 12. oktober 2012

Fredagsdiktet: Før vi veit ordet av det



FØR VI VEIT ORDET AV DET

Desse brå dagane som kjem og forsvinn
før vi veit ordet av det
Så bort i veggene
Så langt inn i granskogen
Så langt inn i hesteræva, sa far min
og sende rekommanderte brev

Desse brå dagane som kjem og forsvinn
Før vi får slått inn ein spiker
Før vi får sett på kalenderen
Før vi får sett oss ned og kjent etter
korleis det luktar nysteikt brød
og giftige gassar

Og brått er kalenderen der med september
Ein sommer er forsvunnen
i ei skål med fersken
Brått seier den vesle son min
Eg kjenner ikkje deg
Du skal kvile meg

(Anne Karin Torheim)

torsdag 11. oktober 2012

You know me so well, posten

"Hva er Vareprøveesken?
Vareprøveesken er helt gratis for deg som mottaker. Den leveres direkte i din postkasse og inneholder et utvalg av produkter og tilbud i form av vareprøver og kuponger. Vi sender ut esken til de personene vi tror har størst interesse for de aktuelle vareprøvene. Denne gangen var du blant de utvalgte."


Kjære posten, 
Tusen takk for den overraskende pakka jeg fikk i postkassa bare noen dager etter 40-årslaget mitt. For et sammentreff! 
Du skriver at jeg får pakke fordi jeg sannsynligvis er spesielt interessert i akkurat disse tingene. 
Kjære posten, you know me so well! Ikke bare er jeg blitt ei godt voksen dame, jeg er helt klart ei fruktte- og lakrisinteressert godt voksen dame med flass og dårlig ånde. 
Det var jeg ikke helt klar over, og jeg innser at jeg må gå litt i meg selv. Som seg hør og bør for damer i min gruppe. 
Kjære posten. You shouldn't have.
No, really.



mandag 13. august 2012

Hverdag revisited

I dag var det tid for jobb igjen etter en lang, deilig ferie. Og jeg gråter ikke, for selv om jeg er ualminnelig flink til å være en dagdrivende latsabb, kommer jeg til et punkt hvor nok er nok. Da begynner jeg å lengte etter hverdagene igjen. Hverdager er som kjent undervurdert. Nå var det på tide å ta tilbake det vanlige livet igjen.


Jeg har skrytt av den fine skoleveien min før. I dag klokka 08.20 så det sånn ut ved den lille gang- og sykkelbrua over Nitelva. Morgendis og helt stille vann, bortsett fra et yrende fjærkreliv. Uten å være ekspert, mener jeg bestemt at jeg så både gjess og gakkgakker. Riktignok har jeg et noe anstrengt forhold til fjærkre, særlig etter at jeg en gang ble slått ned av en fugl - med kjepp! Men på avstand (og ubevæpnede!) skaper de en viss stemning, ingen tvil om det. 
Etter hvert titta sola fram fra disen, også, og det ble en riktig så lys og glad dag. 


En av de (mange) fine tingene med å være lærer, er at man kan få gjenoppleve høstens skolestartfølelse hvert eneste år. Blanke ark og fargestifter til, nye begynnelser og bekjentskaper. Samtidig er det hyggelig å treffe igjen gamle kolleger og venner.
Noen gjensyn er ekstra hjertelige. Jeg ble litt revet med av å treffe bestevennen min igjen etter en lang sommers adskillelse. Noen mener at jeg oppsøker ham i overkant ofte, men hva kan jeg si? Han gir meg det jeg trenger. Hver dag. Jeg er sikker på at vi kommer til å forstå hverandre dette skoleåret også. 

Planleggingsdager, heter de tre dagene vi har nå. Og jaggu planlegges det. Vi har hatt fellesmøter om vurderingspraksis, skolereglement, neste års byggeplaner og den første skoleuka. Og et langt og fint avdelingsmøte med diskusjon om årets elevprosjekter opp og ned og fram og tilbake. Hvilke prosjekter kan vi gjennomføre tverrfaglig i år? Hvilke frister har de eksterne oppdragsgiverne våre? Hvem bør ha ansvar for de enkelte delene? Hvor mange elever ønsker utplassering i bedrift? Hvordan bør vi legge opp prosjekter, utplassering, undervisning og tverrfaglig samarbeid så vi er sikre på dekke alle kompetansemålene i alle fag? Vi gjør oss ymse erfaringer hvert år. Noen av dem er verdt å pusle med og finpusse litt på, andre bør puttes i arkivet for "forsåvidt en god idé i teorien, fungerte ikke i praksis". Og heldigvis er det noen erfaringer som er gode og velfungerende, år etter år. Da trenger vi ikke gjøre så mye annet enn å forsikre oss om at de fremdeles er relevante. 

Sola skinte hele dagen, helt til siste møte var ferdig. Mon tro om det kommer til å regne?, sa kollegaen. Pytt pytt, jeg tåler da noen regndråper!, kvitterte jeg friskusaktig og satte meg på sykkelen i sommerklærne. Jeg kom ikke langt før himmelen åpna seg. Regndråpene var store som bowlingkuler. Halvveis hjemme måtte jeg rett og slett ta av meg skoene og putte dem i sykkelkurven, for de hadde trukket til seg sånn omtrent tretti liter vann. Hver. 


Legg dessuten merke til den sjarmerende regndråpen som dingler kokett fra nesetippen min. Nevnte jeg at det er mest oppoverbakke hjemover? Og ingenting blir så ekkelt vått som våt dongeri. Jeg tipper at det dampet av meg mot slutten, der.

Men alt i alt, en finfin dag. Jeg har fått både sagt og gjort og ment og jobba, og er i grunn veldig fornøyd. I morgen er det på'n igjen. Med regntøy i sekken, for sikkerhets skyld.


onsdag 1. august 2012

Silence of the Lammen

Lillesøster og ei hyttevenninne har lekt sammen i hele dag. De kunne boltre seg i ro og mak inne i annekset, sammen med kosedyret Lammen.

Nå begynner jeg å lure litt på hva de egentlig lekte. Og hvem av dem som eventuelt var Clarice.


Jeg får ta meg et lite glass chianti og ei skive med leverpostei mens jeg tenker over det.

mandag 30. juli 2012

To sjeler, én tanke

Forleden natt var overraskende og begivenhetsrik. Jeg hadde nemlig en ualminnelig heit stund med Karl Ove Knausgård på en golfbane på Skedsmokorset. Han var iført cowboystøvler og lite annet, og vi måtte stadig vekk rulle unna de mangefargede rakettene som falt over banen og ble til fotballer mens vi gjennomførte akten.

Dagen etter våkna jeg, pønska litt på hva som hadde foregått og rusla ut på kjøkkenet, der Mannen sto og lagde frokost. Jeg fortalte ham straks om drømmen, og han rista litt oppgitt på hodet:
- Høh, så tullete. Det finnes jo ikke noen golfbane på Skedsmokorset!

Og det var nøyaktig det samme jeg tenkte med en gang jeg våkna.
Ikke rart vi er gift.

lørdag 21. juli 2012

Dette må være et tegn

I går kom jeg over et fabelaktig parti med barter. Vi var på en liten utflukt, og dro innom Østfoldhallen på veien. I en av butikkene fant jeg et helt brett med forskjellige typer ansiktsbehåring. Jeg er jo over gjennomsnittet glad i sånt, og i går kveld måtte jeg selvsagt prøve kolleksjonen.

Det endte som det måtte. I dag tidlig våkna jeg sånn.


Bart i panna - check.
Bedårende - utvilsomt.

Dette må bare bli en perfekt dag, det kjenner jeg på meg.

tirsdag 17. juli 2012

Sånne øyeblikk jeg sutter på som drops

Våkner helt av meg selv i tide til å høre Reiseradioens velkjente pludring som slentrer ut av den gamle Tandberg-radioen fra 1969. Legger puter i utestolene, for sola skinner allerede på gressplenen og annekset, og snart har den reist så langt at solstrålene også treffer terrassen. Legger halvstekt rundstykker i stekeovnen så lenge, lager kaffe i den blå kanna og drikker et glass iste fra en knallgull plastkopp mens jeg venter på å bli frokostsulten. Mannen og Storebror sover fremdeles, og Lillesøster har dratt på tur til Hunderfossen med Kusina, Tante og Onkel. Hun grugleda seg, og lovte å skrive og tegne alt hun opplever i ei bok, så vi kan få se det etterpå.
Jeg skal nok gjøre en del ting i dag. Vi skal på utflukt og gjøre ting som Storbror liker, og dessuten er det badevær. Men det er ingen hast, og jeg tror jeg skal lese litt så lenge.

Av og til tenker jeg at jeg kanskje hausser opp denne hyttegreia litt i overkant mye for meg selv. Så har jeg sånne stunder som dette, og vet at neida, jeg overdriver ikke. Akkurat nå, dette øyeblikket, er pur lykke. Sånne øyeblikk samler jeg på. Jeg putter dem i lomma, pakker dem inn og sparer dem så jeg kan ta dem fram og sutte på dem som drops når morgenene blir mørke og kalde og folk er utsøkt teite. Akkurat nå må jeg bare ta den tøffe avgjørelsen om hva slags pålegg jeg skal ha på frokost-rudstykket mitt.

I dag har vi bryllupsdag, hurra for oss. Hvis du lurer på hvordan vi så ut da vi gifta oss for tretten år siden, har Lillesøster tegna et bilde som kan være til hjelp:

tirsdag 10. juli 2012

Brillefint!

Leser på nettavisene at det er rene sorgen med den norske sommeren for tida. Jeg klarer heldigvis ikke å identifisere meg med elendighetsbeskrivelsen.

Vi har det nemlig brillefint!

På Costa del Østfold skinner sola store deler av tida, og når det regner finner vi på andre ting. Med fare for å virke som en skikkelig irriterende og snusfornuftig Polyanna: Det går an å kose seg allikevel. Jeg vet det virker breialt å si for en som er ukledelig solbrent på legger og nese, og som har spist alle måltider utendørs de siste dagene, men det får stå sin prøve. Akkurat nå er det for eksempel ganske blåsete og grått, og vi fyrer i peisen, tegner og spiller spill.

Ikke misforstå, jeg ønsker meg en sommer fullstappa av sørlandske smeigedager, jeg også. Jeg blir kjempeglad av sol, elsker å bade og kan selvfølgelig finne på å surmule når det pissregner på femte dagen. Men man skal ha rimelig stutt hukommelse for å planlegge norsk sommerferie og så bli sjokkert over at tropenettene ikke står i kø. Sånn er det bare.

Realitetsorientering: Vi bor helt øverst oppe på kloden. Vi er lag nord. Vi er forskåna for jordskjelv, tsunamier, dødsflommer, skogbranner, tørkekatastrofer og dødelige dyr i alle former. De fleste av oss har et raust antall ferieuker i løpet av året (og da snakker jeg ikke bare om oss lærere). De flest av oss har råd til å trøste oss med is, en klunk vin, noen vafler, et kinobesøk eller annet som måtte fungere.
Da blir det litt kleint å syte for at det der litt langt mellom sydenturene. Og flått og brennmanet er bare pingledyr på verdensbasis. Det finnes dessuten nok av folk her til lands som ikke har mulighet til å syte over regnvær på sommerstedet i sosiale medier.

Jeg bare nevner det. Sånn for ordens skyld.
Og så lover jeg å slutte med snusfornuften. Hvis jeg skulle slumpe til å syte litt senere i sommer, får dere skrive det på kontoen for vår felles dårlige hukommelse.
God sommer, hvor enn dere er!

lørdag 7. juli 2012

Vann! Vann! Vann!

Endelig tid for hyttelivet igjen, i hvert fall for de av oss som har ferie - altså undertegnede, Storebror, Lillesøster og Nabokusinebestevenninna (heretter kalt Kusina, for enkelhets skyld. Det er ikke enkelt å taste lange tekster på en iPad). Mannen skal jobbe en stund til, og ble bare med ut for frakthjelp og helgeavslapping.

Jeg var rimelig spent da jeg kom ut her i går, for vi har nemlig fått en revolusjonerende nyvinning her ute, en luksus vi egentlig ikke hadde trodd var mulig å oppnå på den ytterste (halv)nøgne (halv)ø.
Ta-daaa!
Rennende vann! Så mye vi vil! Helt til hytteveggen! Med kran og prima trykk og alt! Jeg klarer ikke slutte å bruke utropstegn! 


Det er vanskelig å forklare hvor ellevillt dette føles. Etter årevis (slekta har bedrevet hytting her i omlag 65 år) med frakt og bæring av drikkevannsdunker, oppsamling av regnvann i tønner bak hytteveggen og omhyggelig rasjonering av det verdifulle knapphetsgodet, kan vi bruke vann akkurat som vi lyster. 
Vi ble temmelig euforiske her i går, åpna og stengte krana utallige ganger mens vi lo som gale vitenskapsmenn. Se, det bare renner! Ahahahaha! Se nå! 
Lillesøster tok sporenstreks en spontandusj under den relativt kalde vannstrålen og insisterte på at det var kjempedeilig, og jeg vaska hender så mange ganger at det begynte å nærme seg en tvangshandling. Så brukte vi litt tid på å peke og le av de gamle vannkannene, for de er jo bare såååå forrige uke. Og etter at barna hadde lagt seg, satte Mannen og jeg oss på verandaen og drakk hvitvin mens vi beundret vannkrana. 


I dag har vi har slått oss løs med utagerende saftdrikking. Ungene har  fylt vanngeværene sine utallige ganger og hatt spektakulære kamper på plenen (i regnværet, men hvem bryr seg om sånt). Jeg fniser hver gang jeg kikker bort på den vidunderlig blanke vannkrana som henger der som et overflødighetshorn på rekkverket. Nå er den blitt behørig skrudd fast, og har fått et lite trebrett montert ved siden av seg, til såpe og sånt. En sånn usannsynlig luksus!



Og når vi først snakker om vann: Tropesommeren er bare en fjern drøm, men noen bryr seg lite om det. Kusineklubben har fattet et enstemmig vedtak om at badeaktiviteter gjennomføres i henhold til kalenderen, ikke temperaturen. Jeg bevitner vanviddet fra land, og konstaterer at jeg ikke er medlem av klubben. Men jeg bader nok snart, jeg også. Det er tross alt sommer, ifølge både kalender og magefølelse. 

torsdag 5. juli 2012

Lest i juni

Katt i dueslaget av Agatha Christie
Krimklassiker, og en personlig leseklassiker. Denne har jeg med andre ord vært gjennom noen ganger. Da jeg var midt i en litt hektisk eksamensperiode var den således et trygt og naturlig valg: Åtti prosent tradisjonell Christie og ti prosent røverhistorie, hundre prosent velkjent stoff. Keep calm an carry on. Alt en stressa stakkar kan trenge.

Døden ved vann av Torkil Damhaug
Tolv år gamle Jo er på sydenferien fra helvete (eller fra avisenes skrekkoppslag om sydenferierende foreldre), og første del av boka skildrer opplevelsene hans så man får vondt i magen og lurer på dette egentlig er ei krimbok, for det virker mest som en helt annen sjanger. Hopp tolv år fram til 2008, hvor noenogtjueårgamle Liss lever et litt ustabilt liv i Amesterdam da hun får beskjed om at streite-storesøster Mailin har blitt borte i Oslo. Herfra går det i halsbrekkende vendinger helt til siste side.
Damhaug skriver troverdig, har gode personskildringer og klarer å drive spenninga framover på et sånt vis at jeg sluker boka, selv om jeg egentlig har annet å gjøre. Døden ved vann er den andre Damhaug-boka jeg har lest i år, og jeg kommer til å fortsette. For krimlesere er han et finfint valg, altså. Han fortjener priser og oppmerksomhet.

A Game of Thrones av George RR Martin
I mai ønska jeg meg lesetips på Facebook, og mange mennesker jeg stoler på (samt enkelte jeg ikke stoler fullt så mye på1)  tipsa om Game of Thrones. Jeg var skeptisk, for jeg hadde sett første episode av serien og syntes ikke den var så mye å skryte av. Men når så mange forsikrer meg om at det er noe helt annet å lese boka, skal ikke jeg være evig vrang og vrien. Og jaggu hadde de rett, lesetipserne. Boka er ikke en sånn intens pageturner som Hunger Games, men det er rikelig med spenning og underholdning der allikevel. Det er en skikkelig godbit med et kjempestort persongalleri og bøttevis av maktkamp, sverdkamp, myter og spenning. Ypperlig ferielektyre, med andre ord. Og jeg tenker at jeg kanskje skal ta en titt på den TV-serien allikevel. Kanskje det fungerer bedre i den rekkefølgen?

Se også:


1) Så er det opp til dere å lure på hvilken kategori dere tilhører, høhøh.

onsdag 4. juli 2012

Jetsettliv på skikkelig lavt nivå

Når Facebook-feeden flommer over av statusoppdateringer om pittoresk landsbyliv, bortgjemte drømmestrender og elleville cava-inntak på beachen i Spania, er det fint å kunne konstatere at noen av oss slett ikke trenger å dra til syden for å oppleve sånt. Det elleville jetsettlivet kommer nemlig til oss, her i rekkehusbyen vår.

Etter noen runder med ekstremsport liker vi å slappe av ved poolen. Vi snakker perfekt vanntemperatur, veldreide kropper og personlig spabehandling.

Og en aldri så liten orgie ved brødristeren etterpå.

Joda, her går det for seg. Ibiza kan bare ta seg ei bolle.

tirsdag 3. juli 2012

Ekstremsport på skikkelig lavt nivå

Noen ler overbærende av vårs rekkehusboende småbarnsforeldre med stasjonsvogn og jobb i fylkeskommunen, og tenker at vi er litt satt.
Høh, pilutta dere! I virkeligheten er vi nemlig noen spenningssøkende våghalser. Denne jenta er i hvert fall ikke fremmed for ekstremsport.
Se bare her:
Når jeg virkelig vil kjenne at jeg lever, tar jeg et glass rødvin (håneida, ikke i et tradisjonelt mainstream-vinglass, men i et ellevilt-og-ut-av-rammene-kjøkkenglass), og balanserer det på armlenet til den helt lyse sofaen.

På en mandag.

Klin kokos og sprøere enn flatbrød!

fredag 29. juni 2012

Varsel om oppsigelse (og partyhatter)

Noen ganger krangles det her i huset. Det er forsåvidt heller ikke helt uvanlig at noen lar seg rive en smule med, blir litt ekstra sinna og tramper litt, eller roper noe barnslig de angrer litt på etterpå. Men nok om meg.

I kveld hadde Lillesøster besøk av Nabokusinebestevenninna, og de ville spille Lego Pirates of the Carribean på PS3. Det passa ikke særlig godt. For det første sto spillkonsollen nede i stua der vi satt, og for det andre var det snart leggetid. Da ble Lillesøster muggen og usedvanlig kreativ i ordbruken. Den som gir seg er en dritt, synes Lillesøster, så til slutt måtte vi ta fram de ganske høye strengestemmene.

Lillesøster trampa opp trappa med Nabokusinebestevenninna på slep, og etter litt romstering og konspiratorisk hvisking skred hun ned igjen, denne gang med to store bæreposer og et papirark. Jeg har noe til dere! erklærte hun triumferende. Og overrakte en oppsigelse.

Jeg har fjerna noen navn på bildet, sånn for ordens skyld, men for øvrig bør det være krystallklart:
Til (storebror), Hanne, (pappa)
Jei (lillesøster) flyter komer ike tilbake. 
Jeg flyter til (nabokusinebestevenninna, onkel og tante)
 <3
Fra (lillesøster)

Komplett med hjerter og tegning av to lykkelige småjenter som åpenbart har det mye bedre etter at den ene fikk flytte fra de fæle foreldrene sine og ned i gata til den andre.

Vi iførte oss sørgmodige og alvorstyngede fjes og erklærte at det var veldig, veldig synd at hun ville flytte fra oss (det har forsåvidt skjedd før, men aldri med skriftlig varsel).
Har du pakka, da jenta mi? spurte jeg.
Jada, det hadde hun. Og ganske riktig, i bæreposene fantes alt en person i etableringsfasen kan få behov for: Kosedyrene Lammen og Kuli, et par dukkevotter, en plastblomst, ei lommelykt, litt plastilina og det etiopiske flagget.

Lillesøster tenker på alle, så hun delte også ut avskjedsgaver til oss som ble igjen. Og hjalp oss med å ta dem på i en høytidelig seremoni.

Jepp, dette virket som en alvorlig trussel mot kjernefamilien vår. Lillesøster lånte telefonen og ringte ned til tante for å spørre om hun kunne få bo der.
Du må huske å finne ut hvor mye husleie du skal betale, påminte Mannen hjelpsomt. Han jobber ikke i bank for ingenting.

Vi hørte ikke så mye av samtalen, bare den mumlende forespørselen om husvære og noen ja og nei og nei og javel, og spørsmålet om pris, før Lillesøster sukket tungt: Markedsleie, ja. Ha det.

Og dermed fikk vi heldigvis reforhandla avgjørelsen hennes. Og vi kom godt ut av det, vil jeg si: Ikke bare blir Lillesøster boende her. Vi får attpåtil beholde partyhattene!

torsdag 28. juni 2012

Statusrapport, første ferieuke

Jeg er allerede ferdig med fjerde feriehverdag, og så langt må jeg si at det har gått alldeles strålende, sånn latskaps- og lystprinsippmessig.
Riktignok har jeg smugjobba bittelitt med å renskrive noen undervisningsnotater og lage noen lister for høstens gjøremål, men det var bare fordi jeg ville det selv, og dessuten er det lurt med gradvis nedtrapping. Bortsett fra den lille skampletten har jeg imidlertid oppført meg helt upåklagelig:

Jeg har solt meg litt hjemme på terrassen, blitt klissvåt av plutselig regnskyll, fått tre-fire myggstikk og drukket øl på den riktige sida av Oslo med to av verdens beste damer. Jeg har lest brorparten av den første Game of Thrones-boka for meg selv, og brorparten av Marikken på Junibakken høyt for Lillesøster. Jeg har nytt hvitvin i solveggen hos supersvigerinna mens ungene hadde vannkrig, bakt verdens aller beste kanelboller, forspist meg på verdens aller beste kanelboller, sett 10 episoder av Girls på rappen, kjøpt ny sofa og bestilt kinobilletter til Istid 4 i morgen.

Rimelig høy måloppnåelse, om jeg skal si det selv. Hva med dere andre?

mandag 25. juni 2012

Om myrull, rumpetroll og livets mysterium

Var på hytta i helga og lot meg begeistre over sånne ting som rumpetroll og myrull. Ikke bare fordi navnene er morsomme å si.

Ute på pynten ligger det nemlig en finfin dam. Foruten å være velegnet til å sjøsette egenlagde småfartøy, er den stappfull av rumpetroll på denne årstida. De myldrer og kryr, og ungene tar jevnlige turer bortom for å holde øye med utviklinga. Lever de fremdeles? Har de begynt å få bein ennå?

Det viste seg at de lever i beste velgående, og noen av dem hadde begynt å utvikle bittebittesmå, froskelignende bakbein som stakk ut. Veldig artig, synes Lillesøster.

Hun er i en fase hvor livets mysterium er ekstra interessant. Her forleden klaska hun ark og fargeblyanter i bordet. Mamma, tegn hvordan barn blir til! forlangte hun myndig. Jeg har det samme forholdet til tegning som til sang: Det jeg mangler i ferdigheter, tar jeg igjen i innsats.
Så Lillesøster har fått brukbar oversikt over prosessen, og ved rumpetrolldammen måtte vi visst snakke litt om den alldeles slående likheten med sædceller. Storebror var ikke begeistra. Utroolig pinlig!

Myrull er noe av det fineste jeg vet, og nå er det flust av de hvite bustehodene ute på halvøya vår.  De står og svaier i den friske vinden som nesten alltid blåser der ute, og er liksom rampete og elegante på en gang.
Hver gang jeg ser dem, tenker jeg på diktet av Hans Børli. Det hender vel at jeg ryker på en liten tvangsdeklamering, også, i det rette selskapet. Som her, for eksempel:

Myrulla på Lomtjennmyrene

Skulle jeg, mot formodning,
bli salig
og komme i de saliges boliger,
da skal jeg si til erkeengelen:

- Jeg har sett noe
som var hvitere  enn vingene dine, Gabriel!

Jeg har sett myrulla blømme
på Lomtjennmyrene

heime på jorda.

(Hans Børli)

lørdag 23. juni 2012

Operasjon sommerferiefølelse (en tretrinnsrakett)


Se på den fine t-skjorta jeg fikk i går, av verdens fineste 3kmab!

Etter fire år som lærer har jeg allerede etablert en ganske sikker rutine for å få den rette sommerferiefølelsen. De siste ukene fram til skoleslutt er som regel veldig hektiske, men så kommer altså de faste øvelsene som gjør at sommerfølelsen sakte, men sikkert sniker seg på. "Operasjon sommerferiefølelse" har tre hovedelementer:

1. Den rituelle ryddinga.
Torsdag hadde vi ryddedag på skolen. For elevene innebærer det å fjerne rusk & rask fra klasserommene og fra ymse utstyrsrom og studioer, samt å stable alle pulter og stoler på gangen, sånn at noen kan gjøre et eller annet hovedrenholdsaktig eller vedlikeholdsaktig med selve rommene.
Og når det er vel overstått, er det min tur til å rydde arbeidsplassen min. Jada, jeg kunne selvsagt gjort det når som helst, men jeg venter med vilje. Det er en helt egen tilfredsstillelse å sortere papirbunkene, kaste ting jeg ikke trenger lenger, sette noe i permer og se en ren og ryddig pult tre fram - blanke ark og fargestifter som står og venter til høstens skolestart.

2. Fest for avgangselevene.
På skolen vår er vi velsignet med en ærverdig aula og noen usedvanlig dyktige musikk-, dans- og dramaelever. Sammen danner de ei flott ramme rundt den høytidelige avslutninga for alle avgangselevene i vg3. Torsdag kveld gikk de i prosesjon inn på skolen for siste gang (pynta med bunader, dresser, sine fineste hettegensere og alle andre mulige avskygninger av festantrekk), inn i aulaen hvor gladrørte og stolte familiemedlemmer og lærere venta. Og etter en fin og lang seremoni med taler, musikk og framvisning av samtlige elever på scenen er det tid for å feire litt mer uformelt.

MK-elevene og lærerne deres pleier å reservere plass på et av byens etablissementer for den delen. Det er som regel strålende stemning, litt sånn glad-hektisk og nostalgisk på én gang. Og det var altså her jeg fikk overrakt den alldeles fantastiske t-skjorta på bildet. Spesiallagd med Star Wars-referanse og personlig sitat. Åh, jeg ble så pipeglad at jeg var helt i hundefløytemodus.

Hvis du lurer på sitatet, kan jeg avsløre at det står "I dag skal vi bare bruke utestemme". Det stammer fra den gangen jeg ble litt lei av lydnivået i klasserommet, og lanserte utestemme-dagen, etter mottoet if you can't beat them, join them. De syntes det var rimelig slitsomt å høre meg undervise med utestemme, merkelig nok.

Dette er gjengen jeg var i London med tidligere i år, og jeg kjenner dem rimelig godt etter tre år. En makeløs gjeng! Jeg kommer til å savne dem skikkelig, men jeg trøster meg med at de skal videre i livet - og at de kommer til å gjøre makeløse ting helt andre steder. Sånn skal det være. Jeg er glad for at jeg har fått være sammen med dem i disse årene, og ønsker dem all mulig hell og lykke videre. Finingene.

3. Sommeravslutning og sommerlunsj.
Fredag (altså tidligere i dag) var siste skoledag for vg1, vg2 og oss lærere. Siste skoledag begynner alltid med en festforestilling i den nevnte aulaen, med sang, musikk, dans og taler. Deretter er det kake og kos klassevis, for meg betydde det å tilbringe litt avsluttende kvalitetstid med den lett feriehungringe vg2-klassen jeg har vært kontaktlærer for i år. Og når alle sommerhilsener og klemmer er overbragt og de siste elevene er vinka avgårde, samles nåværende og tidligere ansatte til felleslunsj. Kolleger som forlater oss fikk mange godord med på veien. Noen skal begynne i andre jobber, noen skal bli pensjonister. Selv satte jeg en finfin ny pers i antall snitter.

Og nå er det ferie. Riktignok skal jeg snike meg til å jobbe litt i neste uke, men det er bare kosejobbing og regnes ikke: Jeg skal finskrive noen undervisningsnotater, høyst selvvalgt.

Det blir sommer i år også. Komplett med feriefølelse. Så kan det bare regne, det er greit. Jeg har et hav av tid.

onsdag 20. juni 2012

Snapshot (23)

Mange snakker om at dagens unger er blaserte og trenger dataspill eller actionfilmer for å bli underholdt. Det stemmer ikke.

Noen ganger holder det med en ny printer/kopimaskin i huset – og en mamma som forklarer hva kopifunksjonen kan brukes til.


Men jeg satte ned foten for rumpe, altså.

tirsdag 19. juni 2012

Når gjødsla du blomsten din sist?

Det er absolutt ingen grenser for hvor stappteite vi damer er. I hvert fall hvis kvinneretta reklame skal være noen indikasjon på hvordan det står til med våre kognitive evner. Vi er åpenbart så virkelighetsfjerne at vi kjøper hva det skal være av budskap og virkemidler, det er ikke mulig å undervurdere oss nok.  

Jeg har surmult om dette før, men på langt nær tilstrekkelig. Så la oss ta en bitteliten ny runde, dere. I dag snubla jeg nemlig over disse produktene på Tarapi-siden på Facebook. Det er Dr. Greve som står bak herligheten. Og den gode doktoren synes åpenbart at jeg burde pusle mer med hagestell:


Ta vare på blomsten din, hvisker dr. Greve og hans medsammensvorne innsmigrende.
Den sarte, delikate blomsten, som må vannes og godsnakkes med og som dufter så godt i hagen sin at....AAARGH, jeg klarer ikke å fortsette. For de snakker jo ikke om hageblogging eller stell av engelske roser. De snakker om MENSEN. Og TAMPONGER.

Og da lurer jeg på, Lilleborg: Har dere ingen menstruerende kvinner overhodet i markedsavdelingen deres? Hvor mange av dem omtaler kjønnsorganene sine som "blomsten sin"?
Den eneste jeg vet om er Monica i Friends, og selv hun gjorde det bare i den alternative tidslinjen i serien (den som gikk over to-tre episoder, hvor Monica var ekstra dorky og virkelighetsfjern).

Jeg vet at dere har enorme markedsføringsbudsjetter, og kan ikke annet enn å lure på om dere foretar markedsundersøkelser i en tilsvarende alternativ virkelighet?

Jeg skal slenge på et tips til dere, fordi jeg er så grei. Denne bør dere sette pris på. Hvis dere på død og liv skal gjøre om menstruasjon og underliv til en temafest, og samtidig vil nå ut til oppegående damer som ikke gidder å bli sammenligna med sarte blomsterpiker hver gang de menstruerer, vel å merke.

Jeg kan ikke ta kred for tipset selv, for jeg fant det i et Nemi-blad for et par år siden. Men dette er tamponger jeg ville kjøpt:






torsdag 14. juni 2012

Lest i mai

Næmmen du store all verden, jeg har glemt å legge inn leseliste for mai! Og nå er vi nesten halvveis i juni, det er intet mindre enn en skikkelig liten og ubetydelig skandale.

Sharp Objects av Gillian Flynn
Etter anbefaling fra Hjorthen leste jeg Flynns Dark Places i april, og den ga mersmak. Så jeg lasta øyeblikkelig ned debutboka hennes og leste den i et grådig jafs. Sharp Objects er også velskrevet, mørk og med en markant og utypisk (anti)heltinne: Camille Preaker, journalist og eklatant selvskader. Hun har ikke vært i den lille hjembyen sin på mange år, da hun blir sendt dit av redaktøren for å skrive om en drapsgåte. Som i den andre Flynn-boka handler det om dysfunksjonelle familier og kvelende lokalsamfunn, og det er skildret så klaustrofobisk godt. Her snakker vi kvalitetskrim med verdi utover krimplottet. Jeg likte denne bedre, rett og slett. Flynns tredjebok kommer i disse dager, og jeg skal garantert lese den i ferien. Nammenam.

The Bitch Goddess Notebook av Martha O'Connor
En fiffig effekt av å lese bøker på den elektroniske måten, er at man kan bedrive en slags kindlesurfing. Typisk nok ble jeg ferdig med Sharp Objects seint om kvelden, og var klar for mer. Så jeg fulgte amazons tips om at "folk som kjøpte x likte også y", og endte dermed opp med denne. Og for all del, boka hadde noen ting til felles med Flynns. Den var mørk, medrivende, ganske så velskrevet og med kvinnelige hovedpersoner.
Dette var imidlertid en sånn bok man riktignok sliter med å legge fra seg underveis, men som ikke etterlater seg noe varig inntrykk. Den virker mye bedre underveis enn etterpå. Jeg innser at det ikke nødvendigvis er en god beskrivelse. Men jeg ble altså litt snurt. Det var så mange tråder og historier, så mye tristesse - og så lite igjen til slutt.

Kvinner av Marilyn French
Første gang jeg leste denne feminist-mursteinen (ganske tidlig på nittitallet) holdt jeg på å kveles, husker jeg. Ikke fordi den var dårlig, men fordi kjønnet mitt føltes som ei traurig tvangstrøye. Jeg leste for øvrig mye feministlitteratur på den tida, både fra søttitallet og samtidig.
Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg gikk løs på Kvinner nå, for vanligvis når jeg har mye å gjøre tyr jeg til lettleste pageturnere i krimsjangeren, eller gamle favoritter jeg nesten kan utenat. Jeg antar at der har sammenheng med bøkene jeg har lest i det siste – med tøffe, kvinnelige rollefigurer. Hvordan er det å lese søttitallsfeminisme midt oppi dette, det kunne vært interessant, tenkte jeg plutselig. Og jeg er fremdeles usikker på konklusjonen. For Kvinner har absolutt en verdi, men den er samtidig veldig tidstypisk. Og jeg tenker at bokas verdi kanskje ligger mer i det politiske enn i det litterære. Jeg blir altså fremdeles sint. Jeg vil at unge mennesker skal lese boka. Men jeg tenker samtidig at den med fordel kunne vært kortere.

Se også:
Lest i april
Lest i februar
Lest i januar


onsdag 13. juni 2012

Viktig melding til tanfen

Her forleden ramla Lillesøster på rolleblades. Full fart, rett i asfalten så blodet skvatt. Skrubbsår på kinnet, skrubbsår under nesa, bitemerke i tunga og ei veldig løs fortann. Heldigvis var det ei melketann, og da Lillesøster hadde tørka snørr, blod og tårer, gikk hun iherdig i gang med å fullføre den jobben asfalten begynte.

Det endte i suksess – enda ei tann nærmere stor jente-status! Men da jeg foreslo et lite glass vann til tannfeen, ble jeg møtt av protester. Næhæhei, mente Lillesøster. For når man har slått seg på den måten, burde virkelig tannfeen klinke til med ekstra utbetaling. Og papirpenger tåler som kjent ikke vann, så forslaget mitt var dønn uaktuelt.

Men det var nok lurt å skrive et lite notat til tannfeen, tenkte hun. Bare for å forklare hvorfor det var rett og rimelig med bonusutbetaling for akkurat denne tanna.

What teachers make

Jeg har spente sommerfugler i magen. Ei gruppe av psykologielevene mine skal opp til muntlig eksamen i morgen. De er så flinke og flotte, og jeg vil så gjerne at de skal få mulighet til å vise absolutt alt de kan til sensor. Og jeg håper virkelig at jeg (som skal være eksaminator), klarer å gjøre jobben skikkelig, sånn at elevene får skinne som de fortjener.

Muntlig eksamen er jeg mest vant til fra den andre siden – som eksamenskandidat. Jeg har vært oppe mange, mange ganger (sånn blir det når man stadig finner nye ting å studere). Første gang i historie på videregående, og (foreløpig) siste gang i fjor på denne tida, da jeg skulle forsvare eksamenskarakteren min på PPU. Noen ganger har jeg vært gruelig nervøs.

En gang kasta jeg opp før jeg skulle inn, det var den gangen jeg hadde et ganske kjølig forhold til læreren som skulle være eksaminator. Forholdet viste seg å være mer enn kjølig, det syntes tydelig på eksaminators himling med øynene og hørbare sukk hver gang jeg sa noe. Heldigvis var sensor av en annen oppfatning, så det gikk bra. Etter hvert har jeg klart å se på muntlig eksamen som en mulighet til å vise hva jeg kan. Og jeg skjønner at eksaminator og sensor som regel vil meg vel.

Jeg håper at morgendagens kandidater også kjenner at jeg vil dem vel. At de husker det jeg har sagt, særlig det om at det ikke er farlig å være nervøs, det er tvert om helt naturlig, og ikke et tegn på at noe kommer til å gå galt. Og at vi først og fremst er ute etter å finne ut hva de kan.

I sånne eksamensperioder kjenner jeg virkelig at jeg lever i jobben min. Det er så intenst. Følelsen av at nå gjelder det skikkelig. Det er vondt å se elever som er så nervøse at det går litt i stå, og veldig vondt med de som blir skikkelig skuffa over resultatet. Noen ganger føles det som å drukne en sekk med kattunger. Det er helt forferdelig.

Samtidig er det fantastisk å få være med når noen presterer med glitter og glans, særlig hvis de overgår sine egne forventninger og klatrer flere karakterer. I går hadde jeg ei gruppe MK-elever oppe til praktisk eksamen, og jeg måtte flere ganger klype meg litt diskret i hånda for ikke å la lettrørt-Hanne ta overhånd (hun blir veldig intens og egner seg virkelig ikke i sånne anledninger).

Uansett, jeg snubla over en videosnutt på Facebook i går kveld, og jeg kan trygt si at den er både morsom, klok og langt over middels inspirerende. Taylor Mali er lærer, slam-poet – og min nye helt. Se på dette:


Jepp, udir, når vi snakker om hva som skal til for å få folk til å bli lærere. Hva med noe som dette?
Åh!


fredag 8. juni 2012

Før jeg visste ordet av det var jeg mer enn voksen

Sofaen bød seg fram på skamløst vis da jeg var ferdig på jobben i ettermiddag. Jeg satte meg godt til rette med A-magasinet og lot meg gladelig omfavne av fredagsfølelsen. En stakket stund var jeg helt alene hjemme, også. Aaah. 

Det har vært ei bratt jobbeuke med mange ekstra timer til møter, samtaler, notater, oppsummeringer, eksamensforberedelser og ikke minst skoleårets aller siste vurderinger. Foruten eksamensvurderingene, da. Dem gjenstår det mange, mange av. Flere av elevene våre er godt i gang med eksamen: I går delte jeg ut forberedelsesoppgavene i tverrfaglig eksamen i mediefagene til halve vg2-klassen min, og nå jobber de på spreng med ymse medieprodukter. Det er nemlig en praktisk eksamen, og jeg har tilbragt mye tid på utstyrsrommet vårt for å låne ut kameraer og annet stæsj. Mandag har de (og jeg, forsåvidt) selve eksamensdagen, og deretter skal resten av klassen i ilden.

I tillegg til å være eksaminator for egne elever, sendes jeg avgårde til andre skoler rundt omkring i fylket for å være ekstern sensor. De første gangene var det en veldig rar rolle å ta på seg. Jeg så den nakne angsten i blikket til de fremmede eksamenskandidatene, og følte virkelig at jeg bare lot som: Oi, de tror de får en skummel, seriøs, ordentlig sensor, og så er det bare meg, lissom. Tenk at de lar seg lure!

Men det gjør de altså, gang på gang. Og jeg er i ferd med å innse at sensor-Hanne faktisk er meg, det også. Særlig skummel tror jeg allikevel ikke at jeg er. Jeg vet jo hvor nervøs en stakkars ung kandidat kan føle seg, og prøver å få dem til å senke skuldrene og vise hva de kan. Og jeg sier det ofte til egne elever når kalenderen nærmer seg eksamenstid og de første antydningene til nervøsitet melder seg i klasserommet: Verken eksaminator eller sensor er ute etter å ta dere. Vi vil dere vel.

I ettermiddag lot jeg som sagt alle jobbetanker fare for en heftig date med sofaen og A-magasinet. Jeg lente meg makelig tilbake med beina på bordet, og kjente på hvor godt det var å sitte sånn. Kanskje jeg skulle ta meg en ørliten høneblund også? Jeg var jo egentlig litt sliten.

Plutselig kom nabogutten (5) trampende inn i stua for å se om det var noen barn her, men det var jo bare meg. Vi er ganske gode kompiser, og noen ganger har han hatt lyst til å være på besøk selv om jeg har vært det eneste selskapet. Nå kikket han imidlertid granskende på meg:
– Jeg vet hvorfor du bruker briller, Hanne. Det er fordi du begynner å bli gammel. Da går det sånn. 
 Og med den lystige meldinga marsjerte guttungen ut igjen for å lete etter noen festligere folk å henge med. Unger, altså. Det er godt de er søte.

Mens jeg ble realitetsorientert av en femåring, hadde Mannen sitt livs opplevelse på Polet i dag. Han ble spurt om legitimasjon for å kjøpe vin. I en alder av førtiénogethalvt år.
Det er godt han har reist avgårde på hyttetur med broren sin, for jeg er redd for at vi er en litt dårlig match akkurat i aften. Han, høy som en drage på sin egen ungdommelige framtoning. Og jeg, to år yngre enn ham (!) og åpenbart klar for kamferdrops og Ønskekonserten.

Det er mange roller man må forholde seg til, gitt. Jeg hadde så vidt klart å venne meg til tanken på å være voksen og seriøs. Før jeg visste ordet av det var jeg visst en sånn derre cougar, attpåtil.

Men ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. Nå har jeg et visst grunnlag for å kalle ham drittunge. Hvis det skulle falle seg sånn. Og det skal man ikke se bort fra at det kommer til å gjøre.