lørdag 26. desember 2009

Julegleden så langt

Du verden, som ting bare har falt på plass etter at jula meldte sin ankomst. Alt stress forsvant, og det meste ble både vidunderlig og magisk. Det er nesten så jeg må klype meg litt i armen og banke i bordet, for det bør da være litt måte på hvor heldig man kan være?

Bittelille julaften var siste skoledag. Og få ting kickstarter julestemningen så mye som å høre et stort elevkor synge Deilig er jorden i skolens flotte aula. Øyeblikkelig gåsehud.

Lille julaften begynte det å snø, og siden har det vel strengt tatt ikke holdt opp. Huset var både ryddig og rent, og sånn sett ikke til å kjenne igjen.
Og da mørket falt på, tok vi beina fatt til den årlige julegrøten hos gode venner i nabolaget. Mange voksne og barn i alle aldre, mandel i grøten, høyt volum og senkede skuldre. På vei hjem trakk vi ungene på kjelke, de var lykkelig overtrøtte og stappfulle av grøt og juleglede. Og det snødde så fint.

Julaftensdagen iførte vi oss finstasen og spaserte til julegudstjeneste. Jeg var tekstleser, og ungene skulle hjelpe til med å sette fram julekrybbefigurene under tekstlesingen. Jeg fikk bange anelser da de begynte å krangle om Jesusbarnet under generalprøven, og en av de tre vise menn gikk i gulvet så det sang.
Mulig han ikke er like vis nå lenger, for å si det sånn.
Men Lillesøster ble satt under en viss administrasjon, og det hele gikk relativt ryddig for seg da det virkelig gjaldt.
Så skled vi ned bakken hjem igjen, til gjestene og julemiddagen.


Storebror var ekstra stor og kjekk i nyarvet finstas.


Bordet ble dekket til ni - seks voksne og tre barn. For fire år siden foretok vi en radikal endring i julemiddagsmenyen. Exit ribbe og kalkun, enter Donald Duck.
Så i år var menyen som følger:

Forrett
Foie gras med trøffelsalt på brioche, med fikenchutney og solbærsyltetøy.

Hovedrett
Andebryst med solbærsaus, pastinakkpure, potetbåter og rosenkål med bacon, stekt i gåsefett.

Dessert
Kanelparfait med karamell/tyttebærsaus
Ja, det høres nok litt snobbete ut, men så er også Mannen langt over gjennomsnittet interessert i matlaging og bruker veldig mange timer på kjøkkenet. Spør meg derfor ikke hvordan dette lages, jeg har ikke peiling. Mannen sto for forrett og hovedrett, og broren hans var mester for desserten.
Velsigne dem begge. Mvh tjukk og mett dame.


Lillesøster og kusinebestevenninna fikk ski, og de måtte straks prøves. Ettersom vi har et brukshjem (og stygge gulv fra før), lot vi dem ta sin første skitur sammen med en gang. Løypa gikk fra gangen, gjennom stua, ut på kjøkkenet for å snu, og tilbake til gangen igjen. Stor glede, og Lillesøster hadde en imponerende vending ute på kjøkkenet. Mye typder på at vi har funnet familiens skitalent.


Første juledag fikk de nye skiene prøve seg utendørs, også. Akkurat like stor stas.

Og det snør fremdeles.
Jula er på ingen måte over.

fredag 25. desember 2009

søndag 20. desember 2009

Den tida på året

Søkeord som har ført flest folk til bloggen min de siste dagene:

1. vi tenner våre lykter
2. sølvpuss + lettvint

Da trenger man ikke kalender for å vite at det juler seg til.
Selv føler jeg meg som den berømmelige kjerringa, og har verken vaska gølv eller børi ved, og jeg er milevis fra å pynte tre. Julekvelden kommer nok litt brått på i år.
Og enda er det to arbeidsdager igjen før det er ferie. Where´s the panic button when you need it?

PS.
Og til deg som søkte på Bjørnar er kulere enn Hanne - trodde du egentlig at du skulle få bekreftelse på det her på denne bloggen?
Let videre, Bjørnar.

lørdag 19. desember 2009

De beste elevene

I kveld har jeg vært ute med gode kolleger og hatt en liten lykkestund, rett og slett. For jeg blir så glad av å sitte ved et stort bord med mange hyggelige og engasjerte mennesker som skravler, ler, diskuterer, provoserer, tøyser og insisterer.
Jeg har verdens beste kolleger.

Og det legger ikke noen demper på stemningen at vi, ifølge VG, har landets aller beste elever:


(dårlig mobilbide-faksimile fra VGs papirutgave fredag 11.des-09)

Vi har selvsagt vært klar over det lenge: Vi har de beste elevene man kan tenke seg.
Men vi har ikke brukt karaktersnitt som måleenhet.
Vi har de beste elevene fordi de er engasjerte, rare, nerdete, flinke, såre, søte, frikete, sinte, viltre, glade, kritiske, kreative, modne, lekne, tøysete, interesserte - de er seg selv, rett og slett.

Mange har fått med seg at det er noe som heter Kunnskapsløftet, og noen har fått med seg at det finnes spesifikke kompetansemål som elevene skal måles opp mot innen hvert fag.
De som har lest læreplaner, vet at dette er tørre og tildels ulne saker. Spesielt interesserte vet at planene kommer særdeles dårlig ut i LIKS-målinger (men så er da også LIKS mest moro for språkfetisjister og annet pakk).

Færre har kjennskap til den generelle delen av læreplanen, som gjelder for grunnskole, videregående opplæring og voksenopplæring (den er altså relevant for alle dere som enten er i skolen, eller har barn i skolen).
Det er egentlig litt synd at den generelle læreplanen blir læreplanfestens veggpryd, for deler av den tenderer til ren poesi.
Her er det første avsnittet:
Opplæringens mål er å ruste barn, unge og voksne til å møte livets oppgaver og mestre utfordringer sammen med andre. Den skal gi hver elev kyndighet til å ta hånd om seg selv og sitt liv, og samtidig overskudd og vilje til å stå andre bi.
Hele planen er en lang affære, men her er et annet eksempel, under tittelen "Det skapende mennesket":
Oppfostringen skal fremme både lojalitet overfor det nedarvede og lyst til å bryte nytt land. Da må den gi både praktisk ferdighet og innsikt - trene både hånd og ånd.

Oppfostringen skal gi elevene lyst på livet, mot til å gå løs på det og ønske om å bruke og utvikle videre det de lærer.
Er det ikke vakkert?
Huhh - det er i hvert fall ikke småtterier! Det er lett at sånne vyer og visjoner havner litt i bakgrunnen når en travel hverdag krever sitt. Men heldigvis er elevene der, så til de grader til stede. De har gjerne både lyst på livet og lyst til å bryte nytt land. Så er det opp til oss å tilrettelegge det for dem - trene både hånd og ånd.
Klarer vi det? Ikke alltid. Noen ganger føler vi ikke mestring i det hele tatt. Men vi forventer at elevene prøver, og da kan vi ikke forlange mindre av oss selv.

For å yte godt, må man være trygg. Man må få lov til å være seg selv. Det høres ut som et banalt seminarslagord, men det er grunnleggende og sant.

Derfor sitter jeg her med et tidlig nyttårsforsett, etter en kveld med fine kolleger: Jeg skal se elevene mine bedre. Jeg skal prøve å se hver eneste en av dem, tydelig og godt.
Såpass fortjener de - de er tross alt landets beste elever.
Ikke fordi de har så høyt karaktersnitt, men fordi de er seg selv.

Fredagsdiktet: Det må

Ukas fredagsdikt kommer litt sent, jeg vet det. Men det kommer godt, og da er det vel greit?
For dette er et nydelig dikt, skrevet av en mann som opplevde langvarig og stor kjærlighet, og som skrev dette da kona hans døde.
Tenk å få et sånt ettermæle.

DET MÅ

Det må vera ein stad det blir gøymt
det vi lever i lag,
kvar stund vi har ledd og drøymt,
kvar nykveikt dag,
kvart smil og kvar varleg hand,
kvar time av trøyst,
ei rømd som har ævleg minne
og gøymer di røyst.

Det er for stort, det vi har,
til å siga ifrå oss.
Ein stad må det setja seg fár
og bia på oss,
ein stad eg ikkje kan nemna
og ikkje forstår,
bakom dei slokna stjerner
og folna år.

(Sigmund Skard)

onsdag 16. desember 2009

Stem H for Hanne!


(et bedårende julebilde for å gjøre deg vennlig innstilt overfor meg)

Jepp, det er tid for Lynbloggen, en kjapp og uhøytidelig kåring hvor du kan stemme på din favorittblogg. Undertegnede er nominert, og hvis du vil gi meg en stemme, blir jeg hoppende glad (selv om jeg utad spiller blasert og later som om det ikke er så viktig).

Du går inn her, og gjør følgende:
  • Du stemmer i pollen. Der kan du avlegge én stemme, og den er hemmelig med mindre du selv forteller det til alle.
  • Så kan du også avlegge én stemme i kommentarfeltet, på samme blogg eller på en annen om du vil.
  • Dersom stemmen i kommentarfeltet er positivt og godt begrunnet teller den ekstra.
I fjor var denne bloggkåringen svært omstendelig og gikk over mange, mange runder. Da ble det bedrevet en god del valgkamp for hver runde.

I år er opplegget litt annerledes, og om du er spesielt interessert i teknikalitetene, kan du lese om det der inne.

Stemme, nå!
For eksempel, da.
No pressure.

tirsdag 15. desember 2009

Storebrors scotsman-rant

Storebror (9) er glad i språk og liker å utforske forskjellige dialekter og aksenter. Når han i tillegg er rimelig fornøyd med populærkultur, dukker det opp rants som denne. Han dro den første gang ved middagsbordet forrige dagen, og nå fikk jeg ham til å gjenta den foran kameraet. Ikke fullt så spontant, men moro var det lell.



Popquiz: Noen som gjenkjenner den lille monologen?
Svar kan legges i kommentarfeltet - førstemann til mølla vinner, og mottar heder & ære.

fredag 11. desember 2009

Fredagsdiktet: turist-glimt II



turist-glimt II


vi må slutte å slåss
sa prestefruen fra Chicago
vi må bli som en eneste
stor familie
her i verden
og jeg
som hadde en hyggelig
promille på sherry og rødvin
nikket rørt og sa
skål på det

som en eneste stor familie
gjentok prestefruen
alle vi hvite i verden


- tufse (Gerd S. Færden), 1969

torsdag 10. desember 2009

Vettskremt er du blant kvinner

Jeg tenker mer og mer på Maria, den purunge Maria, og hvordan hun hadde det. Stakkars, hun var jo bare en jentunge.

Det ene øyeblikket spaserer hun rundt i Galilea og passer sine egne saker. Og vips, så kommer en engel til henne med tidenes mest skremmende og uforståelige budskap. Akkurat det fordrer selvsagt at vi faktisk tror på den biten. I motsatt fall er Maria verdens dyktigste bortforklarer og bør i det minste hylles som Hun Som Oppfant Påhengsmotoren, men la meg som kristen ta utgangspunkt i det bibelske som sies om det stakkars pikebarnet:

Tenåring og trolovet til Josef i en tid og en kultur som ikke akkurat la forholdene til rette for alenemødre som hadde drevet hor. Vips - uforklarlig gravid. Enter engel med et budskap som i beste fall er uforståelig, i verste fall skremmende på randen av total lammelse.

Heldigvis viser det seg at Josef er verdens mest støttende og forståelsesfulle fyr, og de er sammen om dette. Tenk, for en lettelse, midt i alt det nye. Hun får støtte! Hun blir trodd!

Men hvor lenge var Maria i Nasaret? Ikke fælt lenge, viser det seg, for her skal folket telles, og noen må legge ut på langtur. Josef drar som kjent fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han er av Davids hus og ætt. Høygravide Maria må være med.

Jeg hadde termin et par uker før Maria (nå legger vi den kristne juleforklaringen til grunn for Jesu fødselsdato, altså), og det siste trimesteret før Storebror kom krevde jeg ekstra puter både her og der i senga, mens jeg jamret over halsbrann og var generelt utilpass.
Jeg blir ubegripelig uvel av å tenke på hva en langtur på eselryggen ville gjort med meg - og jeg tør ikke engang tenke på det stakkars eselet.

Og jeg husker hvor stort kontrollbehovet mitt var i forhold til hvordan ting skulle være på stell før Arveprinsen meldte sin ankomst. Barnerommet måtte males pent (i duse, nøytrale gulfarger), vogn, sprinkelseng og diverse utstyr måtte på plass, rutiner skulle gjennomgåes og vi var på forberedende kurs på Ahus.

Maria satt og humpet på et esel, og fikk ikke plass i herberget. De måtte finne et annet sted å overnatte. Er det mulig å finne en tid i en kvinnes liv hvor hun er mindre klar for backpacker-tilværelsen?
Neppe.

Tenk hvor redd, ukomfortabel og utrygg hun var. Jeg blir svimmel.
Så fant de til slutt denne stallen, og hun fikk barnet, og hun fødte i smerte (det gis det nemlig ganske klare føringer på tidligere i Bibelen, og jeg har ingen grunn til å tvile på akkurat det).

Hun var kringsatt av fremmede: Okser, gjetergutter og et og annet asen. Hun var en besøkende, hun hadde ikke familie og kjente rundt seg. Nye mennesker kom og dro, noen viste fram lamunger som guten sku få sjå, andre tilbød det nyfødte barnet gull, røkelse og myrra (hvor nyttig var det, liksom, kunne ikke et vettugt menneske kommet med kluter, bleier, tilbud om barnevakt eller god mat til Maria?).

Det er ikke lett å få barn på et fremmed sted, langt borte fra hjem og familie.
Tenk hvor ensom hun må ha følt seg. Hadde hun virkelig ingen kvinner der, eller er de bare behendig utelatt fra fortellingene? Uansett er det ingenting som tyder på at hun hadde andre kjente rundt seg enn Josef, sin trolovede.
Ikke noen enkel situasjon, det der. Maria må ha følt seg så ensom!

Og jeg husker hvordan det var da vi reiste over halve kloden for å få Lillesøster. Vi ble foreldrene hennes i en annen verdensdel, i et fremmed land. Den første tiden sammen med henne hadde vi ingen kjente rundt oss, og ingen som snakket samme språk.
For oss var det ikke noe problem, vi var forberedt. Vi var heldige.
Stakkars Maria var velsignet, men ikke særlig heldig.

Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
«Ære være Gud i det høyeste,
og fred på jorden
blant mennesker som Gud har glede i!»
Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte.
Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte.

(Evangeliget etter Lukas, Kap 2, 13-19)
Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte.
Selvsagt gjorde hun det. Det er relativt universelt i forhold til det å få barn. Man grunner på ting. Det er stort. Det er mystisk. Det er skremmende.

Men at det er (ikke helt nåtidens) menn som har skrevet evangeliene, er helt klart. Okser, asen, logistikk og flotte gaver. Og menn i de fleste roller, som kommer med viktige meldinger.

Jeg tenker på hvordan Lillesøster gestaltet Maria i fjor, på julespill i kirken. Hun gjemte ansiktet bak armen og mumlet "Jeg vil ikke!":
Og innen gjetere og tre vise menn nådde frem til stallen, kastet hun fra seg det lille Jesusbarnet og gikk sin vei. Trampet bestemt avgårde.

Og som vår nydelige, kloke sogneprest sa det etter gudstjenesten i fjor:
Kanskje det var nettopp sånn den purunge Maria egentlig følte det innerst inne, den gangen for lenge, lenge siden i en kald stall: "Denne oppgaven er for stor for meg. Jeg vil ikke!"

Men Maria hadde ikke noe valg. Stakkars jentunge.
Jeg tenker på hvordan det sies om Maria: "velsignet er du blant kvinner".

Og jeg tenker på alle de kvinnene som i disse dager, akkurat nå, er gravide, på flukt, langt fra familie og venner, uten planer, uten trygghet, som føder sine barn i lønndom og fattigdom, og med store bekymringer de grunner på i sine hjerter.

Velsignet er de blant kvinner.
Måtte Gud og hvermann beskytte dem.

Ikke akkurat fredelig

Ikke nok med at mange av elevene kom for seint på skolen i dag fordi bussene var fanget i trafikk-kaos og E6 var sperret av.

På arbeidsrommet i dag betrodde en kollega oss verdens søteste paranoia-historie:
For noen dager siden kjøpte hun en vekkerklokke på Clas Ohlsson, men den virker ikke ordentlig, så hun hadde tenkt å ta den med seg i dag for å få den reparert.
- Men begynte jeg å tenke, hva om den begynner å ringe i sekken min, midt i Oslo sentrum i dag! Da tror sikkert alle at jeg er terrorist, kanskje jeg til og med blir arrestert. Så jeg turte ikke ta den med meg, forklarte hun beskjemmet.

Det må en fredspris til for å forvandle stor-Oslo til en krigssone og ellers sindige MK-lærere til paranoide konspirasjonsteorikere.

lørdag 5. desember 2009

Og så juler vi litt til

Send your own ElfYourself eCards

Åpent brev til julenissen

Kjære julenisse,

Lillesøster (4) har nettopp lagd sin aller første ønskeliste til jul. Hun har jobbet mye med lista, gjort utstrakte kildesøk (mht bokstavenes utforming og plassering) og er veldig, veldig stolt.
- Vi må sende denne til Julenissen, sa Lillesøster da hun hadde erklært seg ferdig med verket.

Men ettersom hun nødig ville gi slipp på originalversjonen, ble vi enige om å ta et bilde av den, og heller sende deg bildet.
Her er det (du kan dobbeltklikke på bildet, så ser du teksten ordentlig):



Det er vel neppe nødvendig å forklare at her har Lillesøster skrevet navnet sitt (riktignok opp-ned), og de tingene hun ønsker seg mest: ski, skateboard, snowboard og film.
Spesifikasjon til sistnevnte: - Fin film, sier hun.

Og for at du skal vite hvem som skal ha (kanskje noen av) disse tingene når du kommer inn i stua vår etter middag selveste julaften, har vi lagt ved et bilde av opphavsfrøkna til dokumentet.
Så glad og stolt er man når man har lagd sin første juleønskeliste:




PS. Lillesøster hilser og forsikrer deg om at hun er ganske snill.
I hvert fall av og til.

fredag 4. desember 2009

Fredagsdiktet: Skeiserenn

SKEISERENN

Du startar i lag med storskridaren.
Du veit du kan ikkje fylgja han,
men du legg i veg
og brukar all di kraft
og held lag ei stund.

Men han glid ifrå deg,
glid ifrå deg, glid ifrå deg -
Snart er han heile runden fyre.

Det kjennest litt skamfullt med det same.
Til det kjem ei merkjeleg ro yver deg,
kan ikkje storskridaren fara!

Og du fell inn i di eigi takt
og kappstrid med deg sjølv.
Meir kan ingen gjera.

Olav H. Hauge
(1966)

torsdag 3. desember 2009

Mas mas mas over hele linja

Jeg skjønner ikke hvordan jeg noensinne tidligere i livet har kunnet tro at jeg hadde det travelt.
Før visste jeg ikke hva travelt var.
Jeg savner før.

Nå er jeg blitt en sånn person jeg egentlig ikke vil være, en sånn som gnåler om hvor mye jeg har å gjøre, huffer og puffer om tidsklemme og arbeidspress, oppgaveinnleveringer og vurderinger, foreldremøter, elevsamtaler og aktiviteter til enhver tilfeldige stakkar som måtte spørre hvordan det går. Det er nummeret før jeg drar hele regla til dama i kassa på Meny mens jeg trekker kortet.
Jeg hører at det skjer, men jeg klarer ikke stoppe klagestrømmen. Jeg trekker bare skuldrene enda litt lenger opp mens jeg legger det til på lista over ting jeg har dårlig samvittighet for alt jeg ikke fullt ut kontrollerer.

Jeg er blitt en tidsklemmesyter, og jeg hater det.


Men akkurat nå er det ikke nok timer i døgnet til å få gjort alt og samtidig få en god natts søvn. Jeg har lyst til å se noe dumt på TV, spise godteri med ungene og sove i tolv timer.
I stedet sitter jeg på overtid på jobben og syter litt ekstra på bloggen min, før jeg skal ta på meg overskuddsmaska og tilbringe hele pokkers kvelden på utdanningsmesse. Så skal jeg hjem og forberede morgendagens framføring av den siste høyskole-oppgaven før jul. Og lørdag må jeg få unna vurderingene som de stakkars elevene mine har ventet altfor lenge på, for på søndag er det Storebrors juleavslutning med speideren og julegrantenning i borettslaget. Og planlegging av ny uke.

- Det er bare for en periode. Det går over. En ting av gangen, nå, sier jeg til meg selv. Men jeg er ikke noe flink til å høre etter. Jeg ønsker meg tid til jul. Nå må jeg løpe.


Denne vidunderlige ruta er hentet fra vidunderlige Nanna Johanssons blogg Fem bilder. Sjekk ut hjemmesida hennes også: Fulheten.

onsdag 2. desember 2009

Si det med limerick


Mannen har bursdag i dag - den siste noenogtrettiårsdagen. Hepp!
Han fikk selvsagt gave (Panserhjerte-boka til Nesbø, ikke voldsomt originalt, men helt nødvendig).

I tillegg fikk han et kort med selveste rosinen i gratulasjonspølsa: En bursdagslimerick!
Jepp. Ingenting sier "jeg elsker deg" som en limerick:

tirsdag 1. desember 2009

Dagens outfit



Åh, det er så mange morsomme t-skjorter der ute på internettet! Denne har jeg kjøpt på DJ tees. Midt i blinken som jobbantrekk, synes jeg.

lørdag 28. november 2009

Nabokusinebestevenninne



Heldig er den som har ei kusine som også er ei venninne som attpåtil nettopp er blitt nabo.
Da kan man nemlig henge sammen nesten hele tiden, kose en del, slåss litt, fnise kjempemasse og sitte i et berg av puter på gulvet mens man ser på barne-TV. Hvilken lykke!

fredag 27. november 2009

Fredagsdiktet: Childhood Is The Kingdom Where Nobody Dies

Jeg er alltid på utkikk etter dikt-tips. Her forleden spurte jeg mine yngste og ferskeste elever om noen av dem visste om et fint dikt. Som vanlig (og forventet) fikk jeg enkelte "Hæ?"-responser akkompagnert av himlende øyne til svar. Pfff, dikt, lissom.
Men det kom (også som forventet) noen skikkelig overraskelser av den innholdsrike sorten. En av elevene trengte knapt betenkningstid før dette diktet ble nevnt. Det er nydelig.
Sårt og nydelig:


CHILDHOOD IS THE KINGDOM WHERE NOBODY DIES

Childhood is not from birth to a certain age and at a certain age
The child is grown, and puts away childish things.
Childhood is the kingdom where nobody dies.

Nobody that matters, that is. Distant relatives of course
Die, whom one never has seen or has seen for an hour,
And they gave one candy in a pink-and-green stripéd bag, or a
jack-knife,
And went away, and cannot really be said to have lived at all.

And cats die. They lie on the floor and lash their tails,
And their reticent fur is suddenly all in motion
With fleas that one never knew were there,
Polished and brown, knowing all there is to know,
Trekking off into the living world.
You fetch a shoe-box, but it's much too small, because she won't
curl up now:
So you find a bigger box, and bury her in the yard, and weep.
But you do not wake up a month from then, two months
A year from then, two years, in the middle of the night
And weep, with your knuckles in your mouth, and say Oh, God!
Oh, God!
Childhood is the kingdom where nobody dies that matters,
—mothers and fathers don't die.

And if you have said, "For heaven's sake, must you always be
kissing a person?"
Or, "I do wish to gracious you'd stop tapping on the window with
your thimble!"
Tomorrow, or even the day after tomorrow if you're busy having
fun,
Is plenty of time to say, "I'm sorry, mother."

To be grown up is to sit at the table with people who have died,
who neither listen nor speak;
Who do not drink their tea, though they always said
Tea was such a comfort.

Run down into the cellar and bring up the last jar of raspberries;
they are not tempted.
Flatter them, ask them what was it they said exactly
That time, to the bishop, or to the overseer, or to Mrs. Mason;
They are not taken in.
Shout at them, get red in the face, rise,
Drag them up out of their chairs by their stiff shoulders and shake
them and yell at them;
They are not startled, they are not even embarrassed; they slide
back into their chairs.

Your tea is cold now.
You drink it standing up,
And leave the house.


Edna St. Vincent Millay, 1937

Bursdagsbarnet filosoferer

I går ble Storebror 9 år gammel. En stor dag for en ung mann. Det var sang på senga, gave og kake til frokost - men selve selskapet blir på søndag. Da skal vi ha utendørsbursdag med grill og aktiviteter.

Nok om det, egentlig vil jeg bare dele en liten betraktning han kom med i går kveld. Han satt på gulvet og lekte med den gjeveste gaven, en Republic Attack Shuttle (jada, fra Lego Star Wars).
Når han pusler sånn, hender det han tenker litt høyt samtidig.
Og i går var det altså Guds vesen, eller nærmere bestemt kjønn, som opptok ham:

"Gud er nok mann. For han er jo faren til Jesus, ikke mora"
(tenkepause)
"Eller så er hun homofil, for hun fikk jo barn med Maria"

onsdag 25. november 2009

Brussel: Betraktninger og bilder



  • Atiomium er jo kjempestor - mange ganger større enn jeg har innbilt meg. Den øverste kuledingsen er faktisk en restaurant.

  • Du verden, så mange hyggelige og gøyale kolleger jeg har!

  • Det er virkelig ikke grenser for hvor morsom den nye vurderingsforskriften kan være (i hvert fall etter noen dagers seminar og dertilhørende sosialt samvær). Helt sant, altså. Jeg fniser fremdeles litt for meg selv.



  • Det er rart at belgiere ikke er tjukkere, de som vasser rundt blant verdens beste sjokoladebutikker dag ut og dag inn. Ikke bare er sjokkisen god, den ser nydelig ut, også. Men kanskje man blir litt blasert etter noen år?

  • Det er skikkelig irriterende når man snakker til folk på fransk og de svarer på engelsk. Jeg antar at det skjedde fordi jeg har glemt mer av fransken min enn jeg trodde (og kanskje også litt fordi Brussel tross alt er en by med et visst språkmangfold). Jeg ga meg imidlertid ikke, og etter hvert gikk det seg til.

  • Jeg må innrømme at jeg synes butikken i tegneseriemuseet var mer interessant enn selve tegneseriemuseet. Og jeg fant (og kjøpte) Nemi på fransk! Se her:


  • Brusselværinger (eller hva nå de kalles, folk som bor i Brussel) er usedvanlig hekta på høy innetemperatur. Finfine noenogtjue varmegrader var slett ikke uvanlig, verken på hotellet, i konferansesenteret eller i butikker. Særlig på toalettene var det tilnærmet badstufølelse. Ikke behagelig.

  • Jeg har lettere for å lære meg fiffige fakta om øl enn om vin. I mange år har jeg prøvd å bli vinkjenner, uten at kunnskapen vil sitte. Det jeg lærte på verdens mest underholdende ølsmakingskurs sitter imidlertid som støpt, og jeg har utviklet smakssansene mine i forhold til en rekke sorter. En ny verden har åpnet seg, gitt.



  • Kanskje det er en sammenheng mellom den høye innetemperaturen og den avsindige ølpushingen som bedrives? Jeg aner et komplott. Det er i så fall et av de bedre komplottene jeg har vært borti på lenge. Works like a charm.

torsdag 19. november 2009

Fredagsdiktet: La valse a mille temps

Nå har jeg juksa litt - og lagt ut fredagsdiktet kvelden før. Grytidlig fredag morgen sitter jeg nemlig på et fly på vei til Brussel. Der skal jeg være sammen med en stor gjeng kolleger, helt til mandag. Vi skal ha litt seminarvirksomhet, og så skal vi gjøre en masse interessante, morsomme og hyggelige ting.
Belgia er store på sjokolade, øl og tegneserier - så jeg skal nok klare meg, for å si det sånn.

I anledning utflukten er ukas fredagsdikt en sang av den belgiske visesangeren og -dikteren Jacques Brel: La Valse a mille temps.
Legg merke til hvor ubegripelig raskt han klarer å synge mot slutten der. Ræppere, ta dere ei bolle! En bitteliten belgier banka dere allerede på sekstitallet.
Og hva gir du meg for denne brillefine "musikkvideoen" fra 1961? Herlig, herlig.

tirsdag 17. november 2009

How To Tell People They Sound Racist

Noen av oss har undret oss litt over akkurat hvor mye diskriminerende oppgulp folk kan klare å lire av seg og samtidig insistere på at "jeg er ikke rasist, altså, men....".
Bystyremedlem og nestleder i Moss Frp, Roger Madsen, tar utfordringen og tester ivrig akkurat de grensene.
Han omtaler afrikanere som halvaper og påpeker at de må ha flere generasjoner på å tilpasse seg, for de henger litt etter. Derfor har ikke kronprinsparet noe i Afrika å gjøre.

Sagt på nachspiel over et par-sju solide norgesglass med konjakk, tenker du kanskje? Åneida, hr Madsen skrev det på den nye Facebook-sida til kronprinsparet.
Og når han blir konfrontert med drittpraten, er han altså rask med å bedyre at "neida, det var ikke rasistisk ment".

Det er naturligvis fristende å gå inn i en "Roger Madsen er rasist, nei det er han ikke, jo det er han det så"-debatt, men stopp en hal. Ta en titt på denne filmsnutten først:



Og deretter kan vi gi et hett tips til Hr Madsen:
- Roger, du uttrykte deg rasistisk. Slutt med det!

... og så kan vi hviskende legge til "din forbanna vattnisse!" for oss selv, men vi ville ikke drømme om å skrive det på internettet.
Å, neida.

Ooops.
Ljugekors!

Det var ikke vondt ment, altså.

Oops.
Ljugekors igjen, gitt!

Jaja, du vet vel hvordan det er, Roger.

-----------------------
Oppdatering: Roger vet virkelig hvordan det er, for dette har han gjort før, viser det seg.
Roger er flink til å bruke Facebook, han. Men er det for mye forlangt at han lærer seg norsk?
En tilfeldig (hel)ape med skrivemaskin kan sannsynligvis stave bedre.

mandag 16. november 2009

Indiske fiskeboller

Da jeg omtalte Vesterålens fiskeboller i en tidligere bloggpost ble det en del snakk om hjemmelagde, indiske fiskeboller i kommentarfeltet - og en del oppfordringer om å legge ut oppskriften her. Jeg har vært litt i stuss, ettersom oppskriften slett ikke er min egen. Den er hentet fra boka indisk! som er utgitt av Schibsted. Men dersom jeg anbefaler boka på det varmeste og attpåtil legger ved link til en omtale, kan jeg i hvert fall forsvare meg med at jeg gir den god reklame. So here goes - oppskrift på fiskeboller.
Sånn ser forresten boka ut, hvis du vil kjøpe den:



Pikante fiskeboller i krydret tomatsaus

750 g skinn- og beinfri hvit fiskefilet (f.eks hyse eller torsk)
2 ss sitronsaft
1 egg
1 1/2 ts salt
50 g kikertmel (besan) eller hvetemel
1-4 grønne chilier, uten frø og stilk, finhakkede
1 løk, finhakket
2 ss brødrasp
ghee eller olje til steking
nykvernet svart pepper

Saus
2 1/2 ss ghee eller olje
1 stor løk, i tynne skiver
2 hvitløksfedd, i tynne skiver
1 kanelstang
2 laurbærblad
1-2 ts malt spisskummen
1-2 ts malt koriander
1 1/2 ts gurkemeie
1 ts mildt chilipulver eller 1 ts paprikapulver
1 knivspiss sterkt chilipulver
1 boks tomatpuré
6 dl fiskekraft
2 ss sitronsaft
50 g kokosrasp
frø fra 10 kardemommekapsler, malt eller støtt
2 ts bukkehornkløverfrø (fenugreek), malte eller støtte (kan sløyfes)
salt og nykvernet pepper

Legg fiskefiletene i et ildfast fast og drypp på sitronsaft. Dekk godt med aluminiumsfolie og sett i ovn ved 160 grader. La stå i 15 minutter eller til fisken er gjennomkokt. Avkjøl fisken og del opp i flak (hvis du har fiskerester fra dagen før, kan du bruke det, og dermed hoppe over dette avsnittet, og rett til neste).

Visp sammen egg, salt og pepper. Sikt i melet, rør til du har klumpfri røre.
Tilsett fisk, chili, løk og brødrasp. Rør sammen til en ganske fast farse. Form til ca 20 små boller. Varm olje i en stekepanne og stek bollene i omganger. Rist på pannen så de blir jevnt stekt på alle sider.

Lag sausen: Varm ghee/olje i en kasserolle. Rørestek løk og hvitløk på middels varme til den er blank og myk, ca 5 minutter. Tilsett krydder og rørestek i 2 minutter. Ha i tomatpuré og fres i et halvt minutt. Tilsett resten av ingrediensene og kok opp. La sausen småputre i 10 minutter. Smak evt til med mer krydder.

Legg i fiskebollene og la dem trekke i sausen i 5 minutter.
Server med kokt ris og grønnsaker/salat til.

fredag 13. november 2009

Fredagsdiktet: (rock)



(rock)

bitar av store skrik, med piano
og elektrisk gitar
gjennom radioen
og forskrekka oss

ras, slag, det trefte
nok, var ikkje sikre på
kva det trefte

lucille var der, vilt utslått
tre og eit halvt minutt
sally, lang og smal
og elvis med våte vokalar

og ei røyst med store rullande
ballar av eld, great balls
of fire, det var
om kvelden og ikkje så lett
å få plass til om dagen

det var lyden av ein annan villskap
enn vår; den høyrdest nødvendig ut
nesten som ei framtid


Paal-Helge Haugen (fra Steingjerde, 1979)

torsdag 12. november 2009

Mitt budskap til verden

Thomas Moen ønsker seg mange deltakere til et prosjekt: Finn et budskap du vil dele med verden, skriv det på hånden din, ta et bilde og lag en bloggpost. Legg linken din i kommentarfeltet til Thomas, og til slutt lager han en video med visdomsordene.

Tekstelevene mine lekte med oppgaven tidligere i dag, og resultatet finner du her
(linker til elevbloggene på høyre side) - ta en titt på de fine budskapene!
Linkene ligger selvsagt i kommentarfeltet til Thomas, også.

Men jeg må jo også delta. Her er mitt budskap:


Jepp, det er sterkt inspirert av en setning fra The Sunscreen Song: "Do one thing every day that scares you". Og det er viktig å huske at mot ikke nødvendigvis handler om å rope høyest eller å hoppe i fallskjerm. Det handler oftere om de litt mindre tingene vi kan utfordre oss selv på. Som å ta den ubehagelige telefonsamtalen du helst vil slippe, holde det foredraget selv om stemmen skjelver litt, si ifra når du synes noen behandler deg dårlig, stille det dumme spørsmålet, smile litt ekstra til noen du liker og prøve noe nytt og ukjent.

tirsdag 10. november 2009

Feministteologi: Kvinner i kirken

Feministteologi er plutselig blitt et slags hot topic. Riktignok i de litt smalere deler av folk flest, men det blir i hvert fall diskutert. Det handler om gudstjenestereformen: Utkastene til ny liturgi går svært langt i kjønnsnøytral (eller kjønnsinkluderende) endringer.
"Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn"
skal for eksempel kunne byttes ut med "I den treenige Guds navn: Vår Skaper, Frigjører og Livgiver".
Klart dette skaper bølger, og jeg skal ikke gå inn på alle detaljene i hva jeg tenker om dette her. Men uansett hva man måtte mene er det jaggu på tide at vi snakker om det.
Noen av oss har gnålt om feministteologi før, og nå er det betimelig at jeg publiserer intervjuet jeg gjorde med sokneprest Anne Dalen da hun ga ut boka om Norsk Kvinnelig Teologforenings historie (intervjuet er tidligere publisert i Kirken Vår nr 04/2008).

Kvinner i kirken

- Kirken har vært dominert av menn i 2000 år. I et slikt perspektiv er 50 år veldig kort tid, fastslår Anne Dalen.
Soknepresten i Strømmen har skrevet bok om Norsk kvinnelig teologiforenings historie fra 1958-2008.





Vi villblomster i Guds hage,
vi vet at vi visner en gang.
Men selv den mørkeste klage
kan du forvandle til sang.
Vi løftes mot lyset og dagen
med røtter i jordens fang.
All skapningen lover deg,
du viser den rette veg.

Disse ordene fra Åse-Marie Nesses salme "Du spenner ut stjerneteltet" fra 1990, er en salmestrofe mange kvinnelige prester og teologer synger med gjenkjennelse. Kvinnelige teologer og kvinnelige prester har de siste 50 årene i varierende grad erfart at de har vært "villblomster" i Den norske kirke. For 50 år siden var det ingen selvfølge at de skulle eller kunne ha sin tjeneste i kirken.
(fra boka "Interesseforening, plogspiss og vaktbikkje")
– Den første generasjonen kvinnelige prester hadde ingen konkrete og fysiske forbilder, og måtte forme sine egne roller fra grunnen av, forklarer Anne Dalen.
Hun har skrevet boka om Norsk kvinnelig teologforening (NKTF), som har fått tittelen "Interesseforening, plogspiss og vaktbikkje".
Foreningen feiret 50-årsjubileum i våres, og i høst kom boka om foreningens historie. Den forteller om kvinnelige teologer som ønsket å finne sin plass i norsk kirkeliv.

Faglig fellesskap
I dag har nyutdannede kvinnelige teologer mange muligheter. For kvinnene som hadde studert teologi på 50-tallet var det et åpent spørsmål hva de kunne bruke cand.theol.-graden til. Det var langt fra selvsagt at de skulle eller kunne bli prester. Så hva gjorde de på den tiden?
I Dalens bok kan man lese at de blant annet arbeidet som lærere, misjonærer og sekretærer i kristelige organisasjoner.

NKTF ble stiftet i 1958 fordi de kvinnelige teologene ønsket et faglig og kristent fellesskap.
– I så måte var foreningen en interesseorganisasjon. NKTF er en frivillig organisasjon som fra første stund ble drevet på fritiden. Medlemmene har hatt ulike meninger om kvinnesak, feminisme og betydning av kjønn, men i NKTF har det vært et ønske om at alle de ulike meningene skulle kunne løftes fram, forklarer Dalen.
– Satt litt på spissen kan man si at de kvinnelige teologene for 50 år siden ønsket å finne sin plass i norsk kirkeliv, men de ville gjøre det på en forsiktig måte og ikke trenge seg på. Som de selv sa: "Vi vil ikke splitte kirken".

Kun kvinner her
Anne Dalen har selv vært aktivt medlem siden hun var student for tjue år siden. Hun har vært styremedlem, innleder på seminar, medforfatter i boken "Presterollen" og forfatter av høringsuttalelser.
– Foreningen er et viktig sted for å få mot til å være kvinne og prest samtidig, mener hun.
Men er det fremdeles vanskeligere å være kvinne og prest?
– Det avhenger nok litt av hvor i landet man befinner seg. Det finnes fremdeles områder hvor det er uvant å møte kvinnelige prester, eller hvor noen har teologiske begrunnelser for ikke å ha kvinner i prestetjeneste.
Her i området er det imidlertid mange kvinnelige prester. På landsbasis er andelen av kvinner i menighetsprestetjeneste på om lag 20 prosent, mens på Nedre Romerike er omtrent halvparten av prestene kvinner.
– Og her i Strømmen og Skjetten menighet ligger vi jo veldig langt over snittet, ler Dalen.
– Her er nemlig kvinneandelen på hele hundre prosent.

Språk og kjønn
– Er det noen forskjell på hvordan menn og kvinner er prester?
– De individuelle forskjellene er store, uansett kjønn. Men foreningen gjorde en undersøkelse for noen år siden som tydet på at det allikevel er visse kjønnsmessige forskjeller. Hvis vi skal generalisere, kan vi nok si at kvinner er mer prosess- og relasjonsorienterte, og mer opptatt av det følelsesmessige i budskapet. Satt på spissen kan vi si at kvinnene lever budskapet, mens mennene overleverer det.
– Vi trenger prester av begge kjønn og mange personlighetstyper, fordi de sammen viser helheten og mangfoldet i det budskapet vi formidler og den kirken vi vil være.
– Når man leser om NKTF, kommer man over begrepet feministteologi. Hva er det?
– Det er en teologi som tar utgangspunkt i kvinnenes ståsted. Det handler om å lese og forstå bibeltekstene ut fra et kvinneperspektiv. Det handler også om en bevissthet omkring språkbruken vi har i kirkesammenhenger. Ordet far, for eksempel. Noen ganger kan det kanskje byttes ut med mor? Og når vi snakker om våre brødre, kan vi kanskje like gjerne snakke om våre søsken.

Fra minoritet til mangfold
Kjønnsperspektivet i språket har vært tema en stund. I en høringsuttalselse fra 80-tallet handlet mye av NKTFs uttalelse om kjønnsdiskriminerende språk i salmene. Foreningen var opptatt av at språket i salmene skulle være inkluderende, og at en revisjon av salmene burde gjøres på bakgrunn av dette prinsippet.
– Hvilken rolle har foreningen nå?
– NKTF er fremdeles viktig som en målbærer for kvinners røst i kirken. Likestillingsarbeidet er ikke fullført, derfor er vår rolle fremdeles viktig. Vi bidrar for eksempel fremdeles med vårt perspektiv i forskjellige høringsuttalelser, forklarer Dalen.
– Nå som vi kvinner i kirken går fra minoritet til mangfold, vil kanskje medlemmenes opplevelse bli en annen. Så ja, jeg tenker at foreningen og kvinneperspektivet fremdeles er viktig, men det blir spennende å se hvilket uttrykk dette får framover.


Kvinne- og kirkehistorie

noen viktige årstall
  • 1811 Universitetet i Christiania åpner.
  • 1884 Norsk kvinnesakforening stiftes.
  • 1884 Kvinner får lovfestet adgang til å ta embedseksamen ved Universitetet.
  • 1899 Valborg Lerche er den første kvinnen som tar teologisk embetseksamen i Norge.
  • 1903 Kvinner får stemmerett ved menighetsmøter.
  • 1904 Kvinner får stemmerett i Det norske misjonsselskap.
  • 1911 Kvinner får adgang til å holde foredrag i kirken.
  • 1912 Statens embeter åpnes for kvinner, men ikke embetene som statsråd, prester, militære og embetene i diplomatiet.
  • 1913 Kvinner får alminnelig stemmerett i Norge.
  • 1925 Kvinner får adgang til å forkynne i kirken utenom høymessen kl 11.
  • 1929 Tora Helland er den første kvinnen som tar teologisk embetseksamen ved MF.
  • 1938 Lov om å åpne alle statens embeter for kvinner blir vedtatt, men med en reservasjon om at "kvinner ikke bør ansettes som prester der menigheten av prinsipielle grunner er imot det". Loven kalles "Lex Mowinckel".
  • 1956 Stortinget vedtar å oppheve loven om kvinners adgang til alle statens embeter fra 1938. Kvinner får samme rett som menn til å forkynne i de regulære gudstjenestene.
  • 1958 NKTF blir stiftet
  • 1961 Ingrid Bjerkås ble ordinert som Norges første kvinnelige prest.
  • 1993 Rosemarie Köhn ble Norges første kvinnelige biskop.

fredag 6. november 2009

Fredagsdiktet: Little Red Riding Hood

I bokhandelen snublet jeg over den nyeste boka til Marian Keyes, og ettersom hun produserer uimotståelig brain candy, måtte jeg bare kjøpe en stor dose smågodt mellom to permer. Jeg har såvidt begynt å lese den, og så langt virker den litt ...rar, skal jeg være helt ærlig. Ånder og greier? Jeg er skeptisk, men vi får se hvordan det utvikler seg.

Helt foran i boka fant jeg imidlertid et dikt jeg gjerne vil dele. Værsågod, her er ukas fredagsdikt:

LITTLE RED RIDING HOOD

Once upon a time
I was you
Keeping secret
Being True

What happened child
Of golden hair
What happened then
I wasn't there

Running wild
Laughing free
Bursting sun
You reached for me

But another won your heart
That day
A smiling lie
Danced your way

You followed him
Into a wood
No one saw
The wolf in hood

And now you stand
And stare at me
Your frock is stained
Your knees are green

How do I hold your hand and stay
How do I heal
That death
In May

This day
This night
This hour
Long due

This ink
This page
This prayer
For you...

Christina Reihill

torsdag 5. november 2009

Fine ting på en torsdag

Hver dag krysser jeg to elver for å dra på jobben

Den tanken slo meg på bussen i dag tidlig, og der og da hørtes det så betydningsfullt og dypt ut at jeg straks tenkte jeg måtte blogge det. Mulig jeg sov litt fremdeles (vi snakker 07.35), og dermed overdrev hele den derre wannabe-latinamerikansk-artsy-fartsy-forfatter-aktige greia.
Men allikevel: Ble glad.
Det teller.

Det snør, det snør, tiddelibom

Nå må det bare bli liggende på bakken, så er julestemninga rett rundt hjørnet.

Jeg har kjøpt fine perler til Lillesøsters fletter

Etter mye leting fant jeg endelig noen hos den lille frisøren (det er altså butikken som er liten, ikke selve frisøren) på Galleriet.


Vesterålens fiskeboller er tilbake!

Visste du ikke at de hadde vært borte, sa du? Scroll rolig videre, din fiskebolleignorant.
Det finnes bare én type kjøpefiskeboller, og det er Vesterålens. Siden de gikk ut av produksjon i februar har vi slitt med hverdagsmiddagene i heimen (vi snakker heftige fiskebolleabstinenser), så det var stor glede da den velkjente boksen nylig dukket opp igjen.
I dag kom jeg hjem til fiskeboller med hvit saus, poteter, bacondryss og revne gulrøtter med sitron - og ble så glad at det er litt pinlig.




Tillegg: Oppskrift på indiske fiskeboller, jfr kommentarfelt

mandag 2. november 2009

Husbyggetips for smågriser

Hvis de tre små griser skulle være på jakt etter mer solid bygningsmateriale enn strå, kvist og murstein, bør de seriøst vurdere havregrøt.
Den store stygge ulven kommer ikke til å ha en snøballs sjanse i helvete til å blåse ned et sånt hus. Størknet havregrøt må være noe av det mest bestandige og gjenstridige materialet som finnes.

Aaargh!

fredag 30. oktober 2009

En dag på Hogwarts

I dag har jeg (som tidligere nevnt) vært lærer på Hogwarts!
Vi har hatt temadag på MK-avdelingen hos oss, og det myldret av figurer fra Harry Potters univers i ganger og klasserom.
Harry selv var selvfølgelig der, i flere utgaver, sammen med Hermione og Ron. Men man kunne også treffe på mange andre elever ved den ærverdige trolldomsskolen, sammen med kloke ugler, kjælerotter og annen moro. Og sannelig dukket det ikke opp en og annen grøsseskummel dementor også!

Men hva med de andre elevene, de på ST (allmennfag, som det het før) og MD (musikk, dans, drama)?
De fikk ikke vite noen ting - for de var jo muggles!

Det var godteri og fjas, og en av elevene hadde bakt de grønneste muffinsene jeg noensinne har sett: De så giftige ut, men de smakte godt.
Vi hadde selvsagt vanlig undervisning gjennom dagen, men en temadag setter jaggu en uvurderlig spiss på tilværelsen. Jeg er imponert over hvor mye innsats noen av dem hadde lagt i kostymer og sminke.
Vi snakker farging av hår, sirlig teatersminke og forseggjorte kostymer. Andre hadde med svært få effekter fått til en snedig, subtil HP-effekt.
En interessant tendens er at vg2 og vg3-elevene var de ivrigste til å kle seg ut, mens blant vg1-elevene var det påfallende få som hadde tatt skrittet over i en magisk, tøysete verden. Er det sånn at de yngste (som altså er rundt 16 år gamle) er de som er mest redde for å virke barnslige? Eller er de ikke helt ferdig hjernevasket av den alternative virkeligheten på MK-linja ennå?

Elevene var delt opp etter hus, med flotte våpenskjold på dørene til klasserommene: 1.klassingene hørte til i Ravenclaw og Hufflepuff, 2.klassingene bekjente seg til Gryffindor, mens 3.klassingene var hjemmehørende i the house of Slytherin.
Jeg er kontaktlærer for en av 2.klassene, og da var det veldig naturlig å gestalte Minerva McGonagall, lederen for Gryffindor. Dessuten var det jeg som kom på hele temadag-greia, så jeg kunne egentlig velge rimelig fritt, haha.


I går måtte det lages skilt til alle klasseromsdører med hvert hus' våpenskjold på. Heldigvis har vi flinke elever, som tegner sånt uten problemer. Se, så fint!


De lagde andre skilt også, som dette: Room of requirements-skiltet var til utstyrslageret vårt, hvor vi oppbevarer kameraer og annet utstyr.
Selvfølgelig!


En av elevene utbrøt underveis: "Tenk om vi hadde jobba like effektivt med andre ting!"
Da hadde de fått gjort ekstremt mye, det er helt sant.


I Harry Potter-universet finnes det mange ugler, her representert ved en sjarmerende variant. Akkurat denne ugla bidro dessuten med de irrgrønne muffinsene.


Det var aldri noen tvil: Avdelingslederen måtte være selveste Dumbledore. Ettersom han heter Dagfinn, fikk han tilnavnet Dagfinndore.


AAAHHHH! Dementors!
"Expecto patronum!"



Vi hadde gjester utenfra, også: Rikke var på besøk fra The Department of Magical Communication for å holde foredrag om kommunikasjon og sosiale medier. Ikke la deg lure av det morske blikket, hun holdt et engasjerende og lærerikt foredrag, helt uten å være skummel.

Og ettersom det var planleggingsdag i barnehagen, måtte Lillesøster være med meg på jobben - komplett med kostyme. Hun hadde en strålende dag, skjønt jeg mistenker at hun får et vilt urealistisk bilde av hva videregående skole (eller skole i det hele tatt) egentlig dreier seg om.


P.S. Bildene er tatt med mobiltelefonen min, så vær (som vanlig) overbærende med den tekniske kvaliteten. Geniale bilder er det elevene som tar, ikke jeg.

Fredagsdiktet: The Sorting Hat's New Song

I dag har jeg undervist på Hogwarts, rett og slett.
Senere i kveld kommer det bilder, men inntil videre deler jeg et veldig Harry Potter-relatert fredagsdikt.
Det er intet mindre enn sangen som The Sorting Hat synger i begynnelsen av skoleåret i bok nummer fem: Harry Potter and the Order of the Phoenix. Det er et varsel om hva som skal skje videre, et historisk tilbakeblikk og en oppfordring om å stå sammen i vanskelige tider.
Og så slenger jeg på et lite teaserbilde for å vise hvor fine skoleskjold elevene mine har tegna denne uka!



THE SORTING HAT'S NEW SONG

In times of old when I was new
And Hogwarts barely started
The founders of our noble school
Thought never to be parted:
United by a common goal,
They had the selfsame yearning,
To make the worlds's best magic school
And pass along their learning.
"Together we will build and teach!"
The four good friends decided
And never did they dream that they
Might someday be divided,
For were there such friends anywhere
As Slytherin and Gryffindor?
Unless it was the second pair
Of Hufflepuff and Ravenclaw?
So how could it have gone so long?
How could such friendships fail?
Why, I was there and so can tell
The whole sad, sorry tale.
Said Slytherin, "We'll teach just those
Whose ancestry is purest".
Said Ravenclaw, "We'll teach those whose
Intelligence is surest".
Said Gryffindor, "We'll teach all those
With brave deeds to their name",
Said Hufflepuff, "I'll teach the lot,
And treat them just the same".
These differences caused little strife
When first they came to light,
For each of the four founders had
A house in which they might
Take only those they wanted, so,
For instance, Slytherin
Took only pure-blood wizards
Of great cunning, just like him,
And only those of sharpest mind
Were taught by Ravenclaw
While the bravest and the boldest
Went to daring Gryffindor.
Good Hufflepuff, she took the rest,
And taught them all she knew,
Thus the houses and their founders
Retained friendships firm and true.
So Hogwarts worked in harmony
For several happy years,
But then discord crept among us
Feeding on our faults and fears.
The houses that, like pillars four,
Had once held up our school,
Now turned upon each other and,
Divided, sought to rule.
And for a while it seemed the school
Must meet an early end,
What with duelling and with fighting
And the clash of friend on friend
And at last there came a morning
When old Slytherin departed
And though the fighting then died out
He left us quite downhearted.
And never since the founders four
Were whittled down to three
Have the houses been united
As they once were meant to be.
And now the Sorting Hat is here
and you all know the score:
I sort you into houses
Because that is what I'm for,
But this year I'll go further,
Listen closely to my song:
Though condemned I am to split you
Still I worry that it's wrong,
Though I must fulfill my duty
And must quarter every year
Still I wonder whether Sorting
May not bring the end I fear.
Oh, know the perils, read the signs,
The warning history shows,
For our Hogwarts is in danger,
From external, deadly foes
And we must unite inside her
Or we'll crumble from within
I have told you, I have warned you...
Let the Sorting now begin.

(J.K.Rowling)

mandag 26. oktober 2009

Tell us your secrets, Tore!


"Før vi tok kontakt med dem, sjekket vi hva slags foreldre det var, og de fikk de beste skussmål" - Tore Strømøy, i Redaksjon EN i kveld

Jeg ser på Redaksjon EN , hvor gårsdagens Tore på sporet blir diskutert. Der hjalp den alltid like uselviske Tore en koreansk biomor med å gjenfinne sin bortadopterte sønn.

Det er utrolig mye å si om Tore Strømøy, det klamme programmet han lager og de merkelige premissene han lager det på. Noe av det blir gjentagelser av gammel irritasjon.
Fascinerende nok er min mer enn tre år gamle frustrasjon fremdeles gyldig, selv om Strømøy bedyrer at gårsdagens episode var en enhelthendelse, og at de ikke pleier å oppsøke adopterte. Noe sier meg at redaksjonen er veldig flinke til å legge ting bak seg.

Nok om det (akkurat nå). Jeg stusser imidlertid spesielt over én ting i kveldens debatt:
Tore tilbakeviser at han og redaksjonen noensinne har tatt direkte kontakt med adopterte på vegne av bioforeldre.
De kontaktet adoptivforeldrene, presiserer han, og understreker videre at de slett ikke ville tatt kontakt med hvem som helst blant a-foreldre, heller.
"Før vi tok kontakt med dem, sjekket vi hva slags foreldre det var, og de fikk de beste skussmål", beroliger han oss altså med.

Og da blir jeg nysgjerrig, altså. Hva i alle dager slags undersøkelser er det han og redaksjonen har gjort for å få disse skussmålene?
Har de sjekka med kolleger?
Forhørt seg hos naboer?
Snust hos sosialkontor?
Googlet familien? Skattelister?
Lapp på lokalbutikken?
WHAT???

Kjære Tore, nå må du dele med oss andre: Hvordan gjør man slike diskrete undersøkelser i forkant?
Sånne som med stor sikkerhet avslører hvorvidt folk er skikket og velegnet til gjenforening i beste TV-tid?
Do tell!

søndag 25. oktober 2009

Liverpool for de store anledningene

Jeg rydder litt på telefonen min, og kom over disse bildene, som jeg i min skamløse selvsentrerthet gjerne vil dele med absolutt hvem som helst.

På en dag som dette passer det ekstra godt å vise hva Lillesøster valgte som barnehageantrekk på selveste 4-årsdagen tidligere i høst. Det fineste hun visste, selvsagt.
Liverpool!


Og her er suverene Storebror, som nettopp har blitt speider, på vei hjem fra overnattingstur. Det synes jeg er veldig stas, for jeg har hatt så mye glede av speider'n selv. Uten den ville jeg nok blitt veldig sær, og ikke på en sånn moro-eksentrisk måte.

That's all, folks. Og nå er jaggu denne helga snart over, også. Jøssenamm som tida flyr.

Au!

Lillesøster (4) har tette ører og hører dermed dårlig.
Jeg har vondt i halsen og tidvis sviktende stemme.
Dette er en spektakulært uheldig kombinasjon.

lørdag 24. oktober 2009

Fredagsdiktet: Speilet

Jeg kunne publisert fredagsdiktet nuh, og uten videre dikkedarer latt som om jeg hadde postet det innenfor anstendig fredagsfrist uansett. Men da hadde jeg ljugd, så jeg får vel heller unnskylde: Kjære lesere og diktvenner, jeg har sluntret unna mine bloggplikter! Jeg hadde det så travelt i går, ikke et øyeblikks pause. Jeg satt og jobbet på spreng, og da jeg var ferdig med å jobbe, måtte jeg forte meg å dusje og bare løpe til bussen - for jeg skulle ut på by'n med jentegjengen.
Dinner and drinks!
Kræsje fest!
Veldig moro!
Du veit du har vært på fest når du kommer hjem i grålysninga med buksa under armen (og tro det eller ei, det har faktisk en relativt anstendig forklaring).

Nok snikksnakk, her er fredagsdiktet, på en lørdag - men ikke mindre fint av det.





SPEILET


Et speil
der jeg ser mitt ansikt
å dette ansikt en alltid har med seg
stygt og vakkert, ømt og ondt
plutselig er det blitt et ansikt jeg minnes
fra onde dager og tunge netter
og morgener av klarhet, blå:
Sisyfos' ansikt, når steinen
skal løftes og bæres opp igjen.
Ønsket om frihet fra håp, kan det være risset inn
i dette ansikt som er mitt?

Magli Elster

torsdag 22. oktober 2009

Stating the obvious?

Førstkommende søndag kan Språkteigen på NRK P2 fortelle deg hvor uttrykket "å tenke koffert" kommer fra.

Da passer det ypperlig med et praktisk eksempel fra butikkhyllene nå i ettermiddag:

Hahaha!
For det er vel ikke bare jeg som er så barnslig at jeg ler av denne?

Mulig at dette kjekke produktet med sitt fengende slagord er velkjent for mange, men jeg har ikke andre husdyr enn akvariefisk og hybelkaniner, så jeg har aldri finstudert kattemathylla tidligere. Men i dag snublet jeg over den, nærmest ved en inkurie.
For det er altså kattemat det er snakk om. Sånn ser pakka ut:


*fnise*

tirsdag 20. oktober 2009

Når bokhylla svarer

Jeg fant en veldig morsom spørsmålsgreie borte hos Kristin, og den må jeg sporenstreks benytte meg av selv (Kristin har fått den fra andre, du kan følge sporet her).
Konseptet er som følger:
Besvara frågorna genom att använda titlar från böckerna i din bokhylla.



Er du mann eller kvinne?
Egalias døtre

Beskriv deg selv
Vandre med vers

Hvordan har du det?
Magi i praksis

Beskriv stedet du bor på
Smak av Romerike

Hvor ønsker du å reise?
Veien til Xanadu

Beskriv din beste venn
Den tvilsomme tvilling

Hva er din favorittfarge?
Tante Grønn, tante Brun og tante Fiolett

Hvordan er været akkurat nå?
Stjerner lyser hvite

Hva er din favorittårstid?
Insektsommer

Om livet ditt var et tv-program, hva skulle det hete?
For alle vinder

Hva betyr livet for deg?
Sju undringens mil

Hvordan er parforholdet ditt?
La den rette komme inn

Hva er du redd for?
Fear of Flying

Dagens aforisme
Det svundne er en drøm

Hvilket råd vil du gi andre?
Love All the People

Hvordan vil du dø?
Den siste striden

Ditt motto
Det vil helst gå godt


Nå er det din tur!

Bussen, tirsdag morgen

Kl 07.30, en kjølig tirsdag i oktober:
Det er en snedig opplevelse å stå i midtgangen på en fullstappa morgenbuss og se på søvndrukne ansikter mens jeg har Raga Rockers' Maskiner i Nirvana på øret.
Veldig riktig soundtrack, på et vis.

Jeg tenker på den gang jeg trodde at morgenbussen til jobb hver dag var en skjebne verre enn døden. Sånn var det da.

Nå vipper jeg diskret med foten og tenker at livet er egentlig ganske ålreit.

fredag 16. oktober 2009

Fredagsdiktet: Furu

Furu er blitt brukt i rimelig nedsettende sammehenger de siste årene. Men i sin naturlige form er furua skikkelig fin. Som på hytta vår, hvor den tilbyr ly for vinden og en grønn ramme rundt tomta. Trærne har vokst etter den sterke vinden der ute. De lener seg godt over og er ikke fullt så loddrette som i ukas fredagsdikt av Magli Elster. Mer fleksible. Men en slags bindestrek, like fullt.
God helg!



FURU

Furu
bindestrek loddrett
mellom jord og himmel.
Gjennom grenene, grønndusket
åpenbares for jorden
himmelens skjønnhet
og for himmelen
jordens.

Magli Elster

----------------------

Tillegg: "Furu er blitt brukt i rimelig nedsettende sammehenger de siste årene", har jeg visst skrevet. Hva slags setning er det, egentlig?
Jeg mener altså at furu er blitt brukt som et skjellsord i mange sammenhenger, men jeg innser at jeg ikke er helt stø i tastaturet i dag. Nuvel.