onsdag 28. mars 2007

Mammahjertet om våren

Den første løvetann
Det sto en liten løvetann, så freidig og tilfreds
på landeveiens grøftekant med sølevann til knes.
Et bustehue lyste gult: Å nei, hvor jeg er fin!
Den hadde nettopp speilet seg i sølepytten sin.

I grøfta gikk en liten pjokk, som pjokker ofte går,
i våt og skitten kjeledress, med gult og bustet hår.
Han satte seg i søla ned og strakte ut ei hand
og nappet opp med rot og topp sin første løvetann.

På vegen kom det mange barn, de kvidret lyst og lett
imens de ordnet fort og flinkt en blåveisblå bukett.
Og pjokken ropte: "Se på meg, hva jeg har funnet her!"
Men barna bare lo og sa: "Så pjuskete den er!"

"Å nei så menn," sa pjokken, "jeg skal ta den den med til mor,
så sier hun at den er fin og jeg er veldig stor".
"Det si'r hun for å trøste deg," sa de som stod omkring.
"For du er bare fire år og skjønner ingenting."

Da stabbet pjokken hjem igjen og snufset litte grann,
og blomsten hang med hodet ned og lengtet etter vann.
Han åpnet døren sent og tungt, og plutselig sa mor:
"Å gid så fin en blomst du har - og nei hvor du er stor!"

"Du si'r det bare for å trøste, du," sa pjokken likegla.
"Å langtifra" sa mor og lo. "Jeg mente det jeg sa.
Det aller største mor vet om, er nemlig guttemann
som kommer hjem og har med seg sin første løvetann."


Jeg er en latterlig lettrørt person, og etter at jeg fikk barn har det gått over alle flomvoller. En sikker tåretrigger er Alf Prøysens vise om den første løvetannen. Da Storebror var baby, sang jeg mye for ham. Og hver gang jeg kom til siste verset, om det aller største mor vet om, hulket jeg så fælt at jeg knapt fikk frem en fornuftig tone. Det er så mye kjærlighet i den sangen.

Litt vårstemning er det også, og i går fikk mamma trimmet tårekanalene sine igjen. Jeg ropte Storebror inn til middag, og han kom springende med møkkete bukser, bustete hår og verdens gladeste ansikt. Bak fra ryggen dro han frem en hånd: "Se mamma, gåsunger! Jeg har tatt dem med til DEG!".

Min reaksjon må ha svart til forvetningene hans, for han ble sånn fjollete, kalvespringende glad som bare en tynn og forvokst seksåring kan bli. Og da han skulle legge seg den kvelden, konstaterte han fornøyd: "Jammen ble du glad, mamma. Det var det jeg visste."

O gåsunger, o kjærlighet.





tirsdag 27. mars 2007

Når man bokstavelig talt får fnatt

Så har vi vært hos hudlegen, som raskt og enkelt kunne konstatere at vi har fått fnatt. Eller skabb, som det heter på godt norsk (ordet fnatt er en avledning av det danske navnet, fnat - så vet man endelig det).

Til dere som har møtt oss personlig etter hjemkomsten og får litt angst nå, kan jeg umiddelbart berolige med følgende sitat:
"I Norge smittes vi bare ved hudkontakt - hud mot hud. Skabben kan i vårt klima ikke være i live på gjenstander - den dør i løpet av noen timer i romtemperatur. I tropiske land er det annerledes. Skabben smitter ved hudkontakt f.eks. ved seksuell kontakt eller ved å holde hverandre i hånden. Hudkontakten ved håndhilsing er for kortvarig til skabbspredning. Personer som går i samme skoleklasse eller som arbeider sammen smittes ikke, med mindre hudkontakten finnes - kort sagt: man må "holde av" hverandre for å bli smittet. "

Nå kan dere altså være sjeleglade for våre strenge restriksjoner mot å holde og klemme på Lillesøster.

Behandlingen er heldigvis grei, man smøres inn med et middel, ligger med det over natta, vasker seg selv, sengetøy og klær - og det er det. Og når jeg outer oss her på selveste internettet som en skabbefengt familie, er det i trygg forvissning om at det ikke er noe å skamme seg over. Skabb skyldes ikke dårlig hygiene. Men jeg tror nok at jeg uansett kommer til å bruke det danske ordet. Det er mye morsommere.

søndag 25. mars 2007

Sither i treet


Helgens flotte vårvær ble blant annet brukt til grenkutting og annet hagearbeid, og straks etter oppdaget vi til vår gru at vi hadde fått en Darth Vader i epletreet!

Jeg har hørt om bladlus og sopp og sånt, men "Håndbok i plante- og hagestell" fra 1978 sier forbløffende lite om hvordan man bærer man seg ad med ex-jedis gone sith lords.
Rikke foreslo heldigvis godterispray, og det viste seg å virke. Vader fikk straks andre ting å tenke på.

torsdag 22. mars 2007

Gult er kult


Scene fra skoleveien i dag.


Storebror: Caterpillar betyr sommerfugllarve.


Jeg: Oi, hvor har du det fra?


Storebror: Fra Simpsons, vel!


mandag 19. mars 2007

Tid for tegn

Lillesøster var drøyt 15 måneder gammel da vi fikk tildeling og nesten 17 måneder gammel da vi hentet henne. En magisk og morsom alder, som samtidig innebar at hun allerede var godt i gang med språkutviklingen sin - på amharisk. Så hvordan gjøre overgangen til norsk lettest mulig? Vi lærte oss noen amhariske ord og uttrykk. Samtidig lagde jeg en liten pekebok med enkle bilder av ting, dyr, situasjoner og mennesker. Den var det stas å kikke i sammen med mamma eller pappa. Men det beste tipset fikk jeg fra noen danske nettvenner med god erfaring: Bruk tegn. Om det er ekte tegn til tale, såkalte baby signs eller helt egenkomponerte tegn spiller liten rolle, det nyttige er å understreke de sentrale ordene eller beskjedene med håndbevegelser. Så vi satte i gang fra første stund, og resultatene var ganske imponerende. Allerede etter to dager i Addis brukte frøkna tegnet for "ferdig" når hun ikke ville ha mer mat. Og selv om jeg naturligvis gjerne vil tro at jeg har en særdeles begavet datter, er det nok slik at de fleste babyer og småbarn responderer adskillig raskere på visuelle tegn enn på lyd-ord. Etter en drøy måned hjemme, bruker Lillesøster tegnene flittig. Når hun har bæsj i bleia, klapper hun seg på rompa og peker opp trappa (hvor stellebordet befinner seg). Når hun er sulten, tar hun fingrene til munnen i spisebevegelse, når hun skal legge seg, legger hun hånden under kinnet og så videre. Veldig kult! I det siste har det kommet noen ord i tillegg. Hun sier mamma, pappa, ja, ha det og hallo. Sistnevnte med en sjarmerende østfoldsleng: "Hællæææ". Men når det gjelder det aller viktigste ordet i Lillesøsters vokabular, tviholder hun på amharisk. Ordet "nei" har ennå ikke blitt oversatt til norsk.

Om livet, døden, taler og sånn

Helgens store begivenhet var navnefesten til min bedårende lille niese Erle (6 mnd). Hovedpersonen selv var iført lys lilla kjole med diskrete gulpeflekker og sjarmerte forsamlingen med kjempestore, blå øyne. Søta!

Ettersom jeg tilhører den typen (kanskje litt irriterende) mennesker som sjelden holder kjeft i festlig lag, holdt jeg en liten tale for den unge damen og foreldrene hennes. Jeg innledet med å takke pent for våre nye titler, som tante og onkel, fetter og kusine. For det er jo slik at når et barn blir født, får en hel masse mennesker i omgivelsene helt nye titler og roller.

På dette tidspunktet finner altså min sønn det for godt å blande seg inn. Seksåringen føler ofte at det er påkrevd av ham å si noen ord (hvem i alle dager kan han ha fått det fra?). Så idet jeg tar en kunstpause, trekker han pusten og sier med høytidelig og bærende talerstemme:
"Vi skal alle dø en dag. Og det er mange måter å dø på."
Jeg kjenner min sønn godt nok til å vite at han er i ferd med å nevne i fleng de dødsårsaker han måtte kjenne til, og mens folk tørker lattertårer får jeg takket ham for innsatsen og gjenvunnet ordet.

Han var kanskje ikke helt comme il faut. Men ingen skal beskylde ham for å prøve å benekte livets harde realiteter. Og jeg gleder meg til konfirmasjonstalen, selv om jeg gruer meg litt til de selskapene som måtte komme i mellomtiden.

fredag 2. mars 2007

...og to er som ti?


En er som ingen, og to er som ti. Dette velbrukte uttrykket er det mange som sverger til, og det gjorde meg nok litt spent på hvordan tilværelsen som tobarnsmor ville bli.
Men jeg kan med glede melde at uttrykket er sterkt overdrevet. Nå har jeg riktignok bare prøvd min nyvunne status i tre uker her hjemme, men jeg har da allerede rukket å administrere to barn om morgenen, ta handlerunde med full oppakning, gjøre lekser med den ene mens jeg mater den andre og være hjemme alene med dem mens mannen var på reise. Så et visst grunnlag har jeg altså.

Og min foreløpige konklusjon er at to er som – ja, maks to, kanskje til og med litt mindre. En komma åtte, kanskje? Jada, det har blitt mange kalde kaffekopper og adskillig mindre tid til å gjøre ingenting (som for eksempel å støvsuge og skrive blogg), men alt i alt er det mye mindre stress og slit enn jeg hadde fryktet.

Direkte misvisende er uttrykket allikevel ikke. For når det gjelder glede og lykkefølelse, er to så absolutt som ti. For de har så mye glede av hverandre! Og jeg får virkelig trimmet lattermusklene når lillesøster vingler hvinende og hengiven etter storebror og leker ”gjemsel”.

Av og til får jeg små lykkesjokk, som i dag tidlig. Skolen begynte klokka ni og et kvarter senere hadde Lillesøster time hos legen. Storebror spiste havregrøt, jeg smurte niste, han kranglet på innholdet i nista, Lillesøster trommet med skje på bordet og jeg kastet hyppige blikk på klokka. Og plutselig kjente jeg det så inderlig tydelig: Dette er livet mitt! Dette er den familien jeg ønsket meg.
For å sitere en kjent brudgom: Nå er vi her. Endelig er vi her.